Redigerer Asbjørn Halvorsen (avsnitt)

== 2. verdenskrig ==
=== Cupfinale og idrettsboikott===
En stor sak i norsk fotball i 1940 var forhandlingene om å samle arbeideridretten og resten av idretten i ett idrettsforbund. Halvorsen spilte en viktig rolle i sluttforhandlingene fram til den prinsipielle enigheten i september 1940. Grunnlaget ble lagt for etableringen av Norges Idrettsforbund i 1946, og for motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten.

Halvorsen var den mest kjente nordmannen i Tyskland, og okkupantene ville derfor gjerne bruke han. Men «Assi» var totalt avvisende til en privatlandskamp, selv om han allerede på sommeren flere ganger ble innkalt til Reichskommissariatet med ønske om en landskamp. Da nazistene i oktober ville prege cupfinalen mellom FFK og Skeid med nazistiske faner og flagg, truet Halvorsen med å avlyse kampen. På cupfinalen nektet han reichskommissær [[Josef Terboven]] adgang til kongetribunen.

Cupfinalen ble meget spesiell. Det ble budt både hele og halve gjøkalver for kampbillett, og de fleste forsto nok at dette var alt annet enn en vanlig cupfinale. Kongefamilien hadde flyktet, og nasjonalsangen var forbudt av de tyske okkupasjonsmyndigheter. Likevel reiste publikum seg til spontan sang av «Ja, vi elsker» før kampen. Denne cupfinalen godtas ikke av NFF, men FFK regner den med til sine titler. Den tomme kongetribunen ble et mektig symbol.

Høsten 1940 skulle førerprinsippet innføres, men Halvorsen takket nei til tilbudet om å bli fotballfører i Norge. Den tidligere FFK-spilleren Fridtjof Resberg ble i stedet «fotballfører», og NFF følte seg kuppet, med den følge at styret la ned sine verv og de ansatte ble sagt opp. Idrettsfolk over hele landet gikk til [[den norske idrettsboikotten|idrettsboikott]]. Illegale idrettslag blomstret opp. Nazistene gjorde alt for å få i gang den organiserte idretten igjen, og truet med både bøter og fengselsstraffer for dem som motarbeidet regimet. Idrettsfronten ble den første fronten, og en veiviser for frontene som kom senere.

[[Fil:Natzweiler-Struthof.jpg|thumb|Inngangen til Natzweiler, søylen i bakgrunnen er minnemonumentet]]
[[Fil:Danish "White Buses" in Germany WW2, possibly near Friedrichsruh.jpg|thumb|De hvite bussene, sannsynligvis ved [[Friedrichsruh slott|Friedrichsruh]] slott i [[Schleswig-Holstein]] i [[Tyskland]]. {{Byline|Sveriges Røde Kors}}]]

=== Nacht und Nebel-fange i Tyskland ===
Etter protestoppsigelsen høsten 1940 ble Halvorsen personalsjef i Nycomed. På kveldstid jobbet han i idrettsfronten, der NFFs kontorer ble kommandosentralen for idrettens motstandskamp. Halvorsen deltok også i utgivelse av de illegale avisene ''[[Bulletinen]]'' (organisert av Einar Gerhardsen) og ''[[Whispering times]]''. Da ''Whispering times'' ble rullet opp av [[Gestapo]], havnet Halvorsen i [[konsentrasjonsleir]] på [[Grini fangeleir|Grini]] i 1942, før han i 1943 ble flyttet til [[Natzweiler-Struthof]] ved [[Strasbourg]] via fangetransport til [[Szczecin]].

Halvorsen fikk den tunge jobben med å oversette velkomstbeskjeden til kommandant Kramer: «Det er bare en vei ut av denne leiren, og det er gjennom krematoriepipen!». Halvorsen  satt i Natzweiler sammen med den senere statsminister [[Trygve Bratteli]]. Leiren var en [[Nacht und Nebel|natt-og-tåke-leir]] (tysk: Nacht und Nebel), noe Bratteli beskrev som leire hvor «hensikten var å avskjære fangene fra enhver kontakt med utenverdenen, leirer der de skulle dø av sult og umenneskelig behandling». Det var 12 timers slit i steinbruddet daglig, og bare 266 av 504 norske fanger i leiren overlevde.

Halvorsen fikk riktignok noe bedre behandling enn de andre. Fangevokterne kunne ikke tro at fotballstjernen satt i konsentrasjonsleir, og han fikk en spesiell status i leiren. Også blant fanger fra Frankrike og Benelux, der Halvorsen også var kjent. Posisjonen brukte han til å unngå det verste arbeidet. I stedet fikk han administrativt arbeid og brukte posisjonen sin til å hjelpe de andre norske fangene med ekstra mat, lettere tjeneste og legetilsyn. Halvorsen ordnet midlertidig arbeidsfritak og lege til Bratteli da han meget nedkjørt hadde havnet under «Stuten», den mest fryktede arbeidslederen.

Halvorsen spilte også en viktig rolle for å holde motivasjonen oppe blant nordmennene. Han fikk informasjon om det som skjedde ved fronten og i verden for øvrig, og et fast kveldsinnslag ble at Halvorsen delte informasjonen med nordmennene. Han ble beskrevet som en pedagog og optimist som gjorde det lettere for de andre å få sove.

Bratteli ble sendt til leiren [[Vaihingen]] ved [[Stuttgart]], og i januar 1945 var det Halvorsens tur til å komme etter. Han fant norske fanger med svært lav moral, og kom opp med ideen om at Bratteli kunne holde forelesninger om gjenoppbyggingsoppgavene i Norge og Europa etter krigen. Også i Vaihingen ble Halvorsen en slags administrator for fangene, som ordnet mattilførsler og så til at nordmennene slapp oppgaven likbæring. Men da han nektet å slå en medfange mistet Halvorsen sin posisjon.

===Hvite busser hjem===
Våren 1945 var situasjonen kritisk. Nesten alle fanger brukte latrinebøtter på rommet. Halvorsen fikk også flekktyfus og lungebetennelse.

Sveriges Røde Kors kjørte busser på kryss og tvers for å hente ut nordmenn i vårmånedene, senere kjent som [[de hvite bussene]]. Etter tre dagers leting mellom Stuttgart og Karlsruhe fant de endelig Vaihingen. For 13 norske fanger var det for sent. Halvorsen ble pleiet etter tur av de andre norske. «Asbjørn må ikke dø! Asbjørn må hjem!» Halvorsen hadde lovet gutta billetter til Norges første landskamp etter krigen.

På vei inn i den hvite bussen falt Halvorsen sammen. Flere doktorer klarte sammen å få liv i ham. Tyskeren lyttet med stetoskop og fastslo: «Na, es ist kein Omega mehr». Det var bare 48 kilo igjen av fotballegenden. En lege fikk beskjed: «Nåde deg om du lar Asbjørn krepere underveis». Bratteli klarte så vidt å gå selv inn i bussen, og fastslo: «Merk dere denne dagen, 5. april. Det er vår annen fødselsdag. Nå går det til livet».

Bussferden gikk til [[Neuengamme (leir)|leiren Neuengamme]] utenfor Hamburg. Få måneder tidligere hadde HSV-storscorer Otto Harder vært fangevokter her. Allerede i 1939 hadde Harder meldt seg til fronten. Hamburgs superduo var splittet av krigen: Den ene ble krigsforbryter, den  andre brutt ned i tysk fangenskap. I Neuengamme samlet svensk Røde Kors fanger fra ulike leire. Vaihingen-fangene var blant de mest medtatte. Bratteli la merke til at [[Sachsenhausen|Sachsenhausen-fangene]] virket fete i sammenlikning. Den senere sosialminister [[Sven Oftedal]] kunngjorde at Veihangen-fangene skulle få de første 16 plassene når SS aksepterte at fanger fikk sendes til Sverige.

I [[Helsingborg]] ble Halvorsen møtt av sin gamle forbundsassistent Nickolai Johansen. Opphold på sykehus i Helsingborg og kurbad i Ramlösa ble etterfulgt av en reise til [[Stockholm]] hvor Halvorsen var det svenske fotballforbundets gjest til han var noenlunde restituert i slutten av juni. I Stockholm ga Halvorsen det første intervjuet og beskrev da sulten og den evige sugingen i magen som verre enn alt annet: «Vi satte til livs de utroligste ting for å døyve smertene. Jeg holdt på å gi opp, men viljen til å leve seiret».  Han mente også at han aldri så andre fanger møte døden med samme mot og urokkelige sinnsro som nordmennene.