Redigerer Ardenneroffensiven (avsnitt)

=== Malmedymassakren ===
{{Utdypende artikkel|Malmedymassakren}}

{{Tekstboks
|overskrift=von Rundstedts appell
|Allerede andre og tredje dag i den tyske offensiven var det klart for den tyske ledelsen at det stramme tidsskjemaet ikke holdt. Dels var veiene for dårlige, stridsvogner og forsyninger slet med å komme frem, og dels var det sterk amerikansk motstand ved flere viktige punkter. I tillegg var det tyske infanteriet generelt for dårlig, sammenraskede grupper, som ikke sjelden var mer opptatt av å plyndre amerikansk utstyr og mat, enn å rykke frem. Den tyske øverstkommanderende, feltmarskalk Gerd von Rundstedt, rådet den tyske diktatoren Adolf Hitler til å avbryte offensiven, men det ble avvist av Hitler.<ref>Hastings 2008, s. 325–326</ref>}}

I nord hadde spydspissen i den tyske 6. SS Panserarmé, [[Kampfgruppe Peiper]], som besto av 4&nbsp;800 menn og 600 kjøretøyer under ledelse av oberst i [[Waffen-SS]] [[Joachim Peiper|Jochen Peiper]] trengt inn i Belgia. Klokken 7.00 på morgenen 17. desember erobret de et amerikansk drivstofflager nær [[Büllingen]], hvor de stoppet for å fylle på drivstoff før de fortsatte vestover. Klokken 12.30, nær landsbyen Baugnez, på høyden halvveis mellom Malmedy og Bellevaux-Ligneuville, møtte de den amerikanske 285. ildledelsebataljon.

Etter et kort slag overga amerikanerne seg. De ble avvæpnet og sendt til en åker i nærheten sammen med noen andre amerikanere som var tatt til fange tidligere. En stridsvogn og en lastebil kom til stedet like etterpå. En enkelt SS-offiser trakk opp en [[pistol]] og skjøt den første mannen i rekken, en sanitetsoffiser. Så skjøt han nestemann i rekken. Andre soldater åpnet ild med [[maskingevær]]er.

Det er ikke kjent hvorfor dette skjedde, da det ikke finnes noen skrevne ordrer fra SS om at krigsfanger skulle skytes. Slike hendelser var dog vanlige på østfronten. Året før hadde amerikanerne henrettet tyske og italienske krigsfanger på samme måte ([[Biscarimassakren]]).

Nyhetene nådde raskt allierte avdelinger og spredte seg som ild i tørt gress. Det førte til at mange amerikanske styrker var mer utholdende i kamp, og bidro til en uvilje mot å vise nåde. Tyske soldater og offiserer som tilhørte SS ble skutt, samme ble stridsvognstroppene som hadde svarte uniformer og som mange amerikanske tropper antok tilhørte SS.<ref name="Hastings2008_320–322">Hastings 2008, s. 320–322</ref> 

Senere kom en alliert ordre om at SS-soldater og fallskjermjegere skulle skytes på stedet.{{tr}} 

Fangede SS-soldater som hadde vært del av Kampfgruppe Peiper ble stilt for retten i Malmedysaken etter andre verdenskrigs slutt.

Kampene fortsatte, og innen kvelden hadde Leibstandarte-divisjonen kommet i kamp med den amerikanske 99. infanteridivisjon, og Kampfgruppe Peiper hadde nådd [[Stavelot]]. De lå allerede bak skjema, da den samme fremrykningen tok ni timer i 1940. Etter hvert som de amerikanske styrkene trakk seg tilbake ble forsyningsdepot og bruer sprengt. Spesielt mangelen på drivstoff skulle senere vise seg å bli ytterst kritisk for tyskerne.