Redigerer Arājskommando (avsnitt)

==Holocaust==
{{utdypende|Holocaust i Latvia}}
[[Fil:Memorial.Choral Synagogue (Riga) 02.jpg|miniatyr|Restene av den korale synagogen i Riga. {{byline|Kalnroze}}]]
[[Fil:Memorial Marker - Rumbula Forest Holocaust Site - Riga - Latvia.jpg|miniatyr|Minnesmerke over massakren i Rumbula-skogen, reist 1964. Arājskommando medvirket ved denne massakren hovedsakelig som vakter, mens 12 tyske soldater henrettet nær 30&nbsp;000 jøder med maskingevær.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref><ref>Rislakki, J. (2014). ''The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country'' (Vol. 15). Rodopi.</ref> {{byline|Adam Jones}}]]

Til å begynne med herjet kommandoen nokså fritt og bare delvis kontrollert av [[Einsatzkommando]] 2 (del av Einsatzgruppe A). [[Reinhard Heydrich]] ønsket å involvere lokale i massedrapene for å gi inntrykk av spontane [[pogrom]]er som skjedde utenfor tysk kontroll. De trengte seg blant annet inn i boliger tilhørende jøder, arresterte menn og plyndret eiendom.<ref name=":1" /> 

I juli og august 1941 utførte Arājskommando såkalt «ville aksjoner» blant annet brenning av [[synagoge]]ne i Riga. Arājs og hans menn satte fyr på den store «korale» synagogen på Gogol-gaten (4. juli 1941) etter ordre fra Einsatzkommando 2. De første aksjonene ble gjennomført lokalt i Riga. Kommandoen etablerte base i et bankbygg på Valdemars-gaten sentralt i Riga, bygget blitt beslaglagt av sovjetiske myndigheter og tilhørte tidligere jødiske latviere. Det var en solid bygning blant annet en kjeller der internerte kunne holdes midlertidig og mye tyder på at kvinnelige fanger ble voldtatt. Fra basen i Valdemars-gaten ble kommandoen sendt på ulike oppdrag som eskortering av tvangsarbeidere, vakthold ved konsentrasjonsleirer (i Salaspils, Jumpravmuiža og Mežaparks), arrestasjoner, beslag av eiendom og massehenrettelser.<ref name=":1">Plavnieks (2018), s. 39-40.</ref>

=== Biķernieki-skogen ===
Masseskytingene i Biķernieki-skogen var den første store utført av Arājskommandoen. Internerte jøder ble fraktet til skogen med busser eller lastebiler som regel tidlig på dag før andre hadde stått opp. Kjøreturen tok 20-30 minutter fra Riga. Arājs selv sammen med tyske offiserer var på plass i god tid før.<ref name=":2" /> 

Hver runde med henrettelser omfattet 200-300 ofre opp til 1000. Massegravene var klargjort av sovjetiske krigsfanger. Ofrene ble stilt opp i grupper på 10 mens 20 skyttere i to rekker (en stående, en sittende) fyrte av en salve for hver gruppe. Skytterne brukte kraftige militære rifler og i noen tilfeller ble en skytter per offer ansett som tilstrekkelig.<ref name=":2" /> 

Planen var å la ofrene falle ned i graven, men ofte måtte døde eller døende sparkes ned i gropen. Ofrene som sto for tur satt utenfor synsvidde men kunne høre skuddene. Ingen overlevde. Den første måneden skytingen i Biķernieki-skogen pågikk var trolig voksne jødiske menn de eneste ofrene. Skytterne fikk alkohol etter at økten var over.<ref name=":2">Plavnieks (2018), s. 40-41.</ref>

=== Aksjoner til september 1941 ===
I tiden juli-september 1941 deltok kommandoen i omtrent to skytinger hver uke. De fikk utdelt våpen av Einsatzkommando 2. Til å begynne med gikk de i forskjellig antrekk blant annet den latviske hærens uniform, dette ble etter hvert erstattet av SD-uniformer med armbind som identifiserte dem som latvisk reserve-sikkerhetspoliti. Virksomheten ble stadig mer systematisk og koordinert. Omtrent halvparten av landets jøder bodde i eller nær Riga, de øvrige bodde spredd rundt i landet. Okkupasjonsmakten rekvirerte bybusser i Riga og sendte disse med 30-60 menn til andre deler av landet. I byer og landsbyer rundt om i landet samlet mannskap fra Einsatzkommando 2, forsterket med frivillige og lokalt politi, sammen jødene som så ble henrettet av den tilreisende kommandoen. Likene ble dumpet i massegraver på stedet.<ref name=":5" /> 

Disse aktivitetene er lite dokumentert fordi det ikke var noen overlevende jøder, enkelte sjåfører vitnet etter krigen. Kommandoen selv etterlot seg nesten ingen dokumenter. Ordrer til Viktor Arajs og hans menn ble gitt muntlig og det som fantes av skriftlige spor av virksomheten ble stort sett ødelagt. Noen få aksjoner er dokumentert, særlig de som skjedde i Liepaja og Madona der det var et stort antall ofre og Viktor Arajs var trolig selv med på aksjonen. Disse mobile aksjonene fortsatte til desember 1941.<ref name=":5">Plavnieks (2018), s. 42, 50.</ref>

===Rumbula-massakren===
[[Fil:Friedrich Jeckeln on trial.jpg|miniatyr|[[Friedrich Jeckeln]] (stående) under rettsoppgjøret i Riga i 1946, han ble dømt og hengt offentlig. Jeckeln utformet en systematisk metode for massedrap ved skyting, blant annet for å utnytte plassen i massegraven best mulig og for å spare ammunisjon, brukt blant annet ved Rumbula-massakren.]]

Innen midten av oktober 1941 var 30&nbsp;025 jøder og 1&nbsp;843 kommunister henrettet, ifølge [[Walter Stahlecker]]. Arajskommandoen sto for en stor del av disse drapene. På den tiden ble det varslet at 20&nbsp;000 jøder fra Tyskland og fra Riksprotektoratet skulle deporteres til Riga. For å få plass til de deporterte måtte gettoen i Riga tømmes for 25&nbsp;000 innbyggere, mente [[Friedrich Jeckeln]] HSSPF for Latvia. Skytingen ble gjennomført 30. november til 8. desember 1941 i Rumbula-skogen utenfor byen. Jeckeln stolte ikke på latvierne og satte sine egne menn til å utføre drapene med sovjetiske maskingevær..<ref name=":6" />   

Det latviske mannskapet sto for vakthold og drev rekker på 1&nbsp;000 personer fra gettoen til massegravene. Før de kom til massegravene måtte fangene gi fra seg klær, sko og verdisaker. Massegraven var en stor grop med gangveier eller ramper langs siden og fangene ble tvunget til å gå ned i bunnen og legge seg tett på likene fra tidligere skyting, den såkalte sardinmetoden utviklet av Jeckeln personlig..<ref name=":6" />  

Etter Rumbula-massakren var den jødiske befolkningen i Riga redusert fra 43&nbsp;000 til under 1&nbsp;000 stort sett arbeidsføre menn.<ref name=":6">Plavnieks (2018), s. 43-44.</ref> [[Frida Michelson]] var den eneste som overlevde massakren der omkring 30&nbsp;000 ble drept. Hun vitnet i 1979 i USA mot Karlis Detlays og 12 andre antatt medvirkende til massakren. Michelson skrev om opplevelsen på sitt morsmål, jiddisch, boken er oversatt til russisk, engelsk og latvisk.<ref>{{Kilde avis|tittel=Survivor Faces Massacre Suspect|url=https://www.nytimes.com/1979/01/10/archives/survivor-faces-massacre-suspect-called-to-police-station.html|avis=The New York Times|dato=1979-01-10|besøksdato=2019-11-17|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Ben A. Franklin;Special to The New York|etternavn=Times}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/bib4134|tittel=I survived Rumbuli / by Frida Michelson ; translated from the Russian and edited by Wolf Goodman - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2019-11-17|verk=collections.ushmm.org}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.baltictimes.com/book_launch_of_frida__9_michelson___s____i_survived_rumbuli____in_latvian/|tittel=Book Launch of Frida Michelson’s “I Survived Rumbuli” in Latvian|besøksdato=2019-11-17|verk=www.baltictimes.com}}</ref>

===Antall drepte===
[[Fil:Mass Gravesite of Jews Murdered by Nazis - Bikernieku Forest - Riga - Latvia - 04.jpg|miniatyr|Massegrav i Biķernieki-skogen, fotografert i 2011 {{byline|Adam Jones}}]]

Anslag over antall henrettet av kommandoen (massakrer utenfor Latvia ikke medregnet, bistand ved Rumbula-massakren er ikke medregnet):<ref>Plavnieks (2018), s. 47.</ref>
* Bikernieki (juli-september 1941) 5&nbsp;000
* Bikernieki (utenlandske jøder, januar-mars 1942) 8&nbsp;000
* Jøder i provinsene (juli-desember 1941) 9&nbsp;000
* Sigøynere og psykiatriske pasienter 2&nbsp;000
* Kommunister 2&nbsp;000
* Sum 26&nbsp;000