Redigerer Anakonda-planen (avsnitt)

===Gulfkysten===
Blokaden av Konføderasjonens havner ved [[Mexicogulfen]] var mindre viktig enn den ved Atlanterhavet. Ikke bare var de lengre unna sentrene til blokadebryternes aktivitet i [[Bermuda]] og [[Nassau (Bahamas)|Nassau]]<ref>Det meste av handelen i havnene ved Mexicogulfen var med [[Havanna]]. Se Wise, ''Lifeline of the Confederacy'', s. 262&ndash;275.</ref>, men skipene som forsøkte å nå dem fra Atlanterhavet måtte passere [[Florida Keys]] som Unionen hadde kontroll over gjennom hele krigen. Florida Keys fungerte som base for blokadeskvadronene i gulfen (senere østgulfen). Samme avgjørelse som førte til at de fleste havnene ved Atlanterhavet ble oppgitt, gjaldt også gulfen, med det result at bare [[Mobile]], New Orleans og [[Galveston]] var beskyttet. [[Brownsville (Texas)|Brownsville]]/[[Matamoros (Tamaulipas)|Matamoros]] ved munningen av [[Rio Grande]] var et spesialtilfelle var et spesialtilfelle på grunn av dens internasjonale implikasjoner.<ref>Anderson, Bern, '' By sea and by river'', s. 228&ndash;230.</ref> Galveston ble erobret av føderale styrker den 4. oktober 1862, men ble tatt tilbake av opprørerne 1. januar året etter. Blokadebrytere kunne dra hit resten av krigen, men i likhet med resten av området vest for Mississippi var den verdiløs etter tapet av [[beleiringen av Vicksburg|Vicksburg]].<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies.'' s. 323&ndash;327.</ref>

Blockade Strategy Board hadde anbefalt at Ship Island som ligger i gulfen mellom Mobile og New Orleans, skulle tas og bli brukt som base for blokadeskvadronene i vestgulfen. Dette ble enkelt gjort, da den 16. september 1861 ble oppgitt av opprørsstyrken der. De fryktet at de ville bli avskåret fra fastland og forlot øya. Frykten deres var berettiget. Dagen etter ankom [[USS «Massachusetts»]] og satte i land føderale tropper for å ta øya.<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies,'' s. 186.</ref> Men nesten umiddelbart etterpå ble øya endret fra base og kullstasjon til en viktigere funksjon. Den ble oppsamlingspunktet for angrepet på Mississippi-fortene [[slaget ved fortene Jackson og St. Philip|Jackson og St. Philip]] som dekket New Orleans.

Etter at New Orleans falt til Unionsflåten under [[David Glasgow Farragut|Farragut]] den 29. april 1862, var Mobile det eneste alvorlige problemet for blokaden. Det forble den, i likhet med Wilmington, helt frem til sent i krigen. Farragut fikk i august 1864 tillatelse fra marinedepartementet og styrker fra krigsdepartementet til å ta fortene i inngangen til Mobile Bay. Etter hans berømte «Damn the torpedoes»-ferd i full fart forbi fortene, falt de og ble okkupert av føderale soldater. Selve Mobile forble i Konføderasjonens kontroll, men den var ikke lenger brukbar som havn.<ref>Tucker, Spencer C., ''Blue and gray navies,'' s. 329&ndash;426; ORN I, v. 21, s. 397&ndash;601.</ref>