Redigerer Alv (avsnitt)

== Moderne folkeminne ==
=== Skandinavisk ===
[[Fil:Theodor Kittelsen Huldra forsvant.jpg|thumb|«Huldra forsvant» av den norske eventyrtegneren [[Theodor Kittelsen]] (1857–1914). Akvarellen viser en hulder som blir borte etter å ha lokket en ung mann ut på ei myr.]]

I skandinavisk [[folkeminne]] som er en senere blanding av norrøn mytologi og elementer fra kristen mytologi er en alv kalt for ''elver'' på [[dansk]], ''alv'' på [[norsk]], og ''alv'' eller ''älva'' på [[svensk]], henholdsvis hannkjønn- og hunkjønnsformer. Det norske ordet alv opptrer sjelden i folkeminne, og når de gjør det er det alltid benyttet som synonymt med [[Hulder|huldrefolk]] eller [[vette]]r, en kategori av underjordiske vesener som er antatt å slekte mer på de norrøne [[Dverg (mytologi)|dvergene]] enn alvene. Disse er også sammenlignbart med de [[island]]ske ''huldufólk''.

I en rekke skandinaviske vandresagn har huldra samme rollen som alver har i tilsvarende sagn på [[De britiske øyer]].<ref>En oversikt over [[vandresagn]] om hovedsakelig alver finnes i «The Fairy Hill is on Fire!», spesialutgave av tidsskriftet ''Bēaloideas'' Vol. 59 1991. Redigert av Pádraig Ō Hēalaī og Bo Almqvist. Den mest gjennomgående norske utgivelsen om alver i en britisk kontekst er Sky, Jeanette (2003): ''Alver. Naturens barn – kulturens skapninger''.</ref>

[[Fil:Cup Marks Cairn.jpg|thumb|Førhistoriske [[skålgroper]] ved en gravplass]]
I Danmark og Sverige er alvene vesener som er adskilte fra vetter, selv om grensene mellom disse er uklare. Feene med insektsvinger i britisk folkeminne er ofte kalt for «älvor» på moderne svensk eller «alfer» på dansk, men den korrekte oversettelsen er «[[Fe (eventyr)|feer]]». Tilsvarende er alver funnet i mange [[eventyr]]. ''Alven og rosen'' av den danske forfatteren [[H. C. Andersen]] er så liten at han kan ha en roseblomst som hjem, og har «vinger som når fra skuldrene og til beina». Dog, Andersen skrev også om alver i ''Alferne paa Heden'', en del av tredje kapitel i reiseboken ''Skyggebilleder'' (1831). Alvene i denne fortellingen er mer lik de i tradisjonell danske folkeminne som var vakre kvinnelige vesener som levde i åser og kampesteiner, og kunne danse en mann til døde. Som huldra i norsk folkeminne er de hule eller gjennomsiktige når de blir sett i mørket.

Alvene fra norrøn mytologi har overlevd i folkeminne som hovedsakelig vesener av hunkjønn, og som lever i åser, fjell og jordhauger.<ref name="He-1">En redegjørelse er gitt i 1926, Hellström (1990): ''En Krönika om Åsbro''. ISBN 91-7194-726-4; s. 36.</ref> Svenske ''älvor''<ref>For den svensk tro på ''älvor'', se Schön, Ebbe (1986): «De fagra flickorna på ängen». Älvor, vättar och andra väsen. ISBN 91-29-57688-1. En oppsummering på engelsk er gitt av Keightley, Thomas (1870): [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/ ''The Fairy Mythology''], særlig kapittel [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/tfm017.htm «Scandinavia: Elves»].</ref> var meget vakre jenter som levde i skogene med alvekongen. De levde lenge og var lys til sinns. Alvene er typisk avbildet som blonde, kledd i hvitt og (som mange vesener i skandinavisk folkeminne) sinte og ondskapsfulle når de ble fornærmet. I fortellingene spilte de ofte rollen som sykdomsånder. Den mest vanlige, skjønt også harmløse tilfelle var ulike former for utslett på huden, som ble kalt for ''älvablåst'' ([[elveblest]]) og kunne bli kurert av en kraftfull motslag (å bruke [[blåsebelg]]en kunne være hendig i det tilfellet). [[Skålgroper]], en særegen form for [[helleristning]] som er funnet i Skandinavia, er kjent i eldre tider i Sverige som ''älvkvarnar'', noe som peker mot deres antatte bruk. En antatt bruk var at det ble ofret, kanskje [[smør]], i disse gropene, kanskje en skikk med røtter i det norrøne alveblot. Skålgroper var runde fordypninger i berget, og de har også blitt tolket som et kvinnelig seksualsymbol, eksempelvis en avbildning av kvinnelige kjønnsorganer, som motstykke til [[fallos]]ene i form av de hellige hvite steinene, det vil si en henspilling av kulten rundt gudepar av typen [[Nerthus]]-[[Njord]].<ref>Steinsland (2005), s. 150-151.</ref>

[[Fil:Alfkors.svg|100px|thumb|left|«Alvekors» var antatt å beskytte mot ondskapsfulle alver.<ref name="alvkors"/>]]
For å kunne beskytte seg selv mot ondskapsfulle alver kunne folk i Norden benytte såkalte [[alvekors]] (''Alfkors, Älvkors'' eller ''Ellakors'') som ble skåret inn i bygninger eller andre objekter.<ref name="alvkors">Artikkelen [https://runeberg.org/nfba/0313.html «Alfkors»] i ''[[Nordisk familjebok]]'' (1904).</ref> Den eksisterte i to former, en som var et [[pentagram]] og var fortsatt i bruk tidlig på [[1800-tallet]] i Sverige, malt eller skåret inn i dører, vegger og verktøy for å beskytte seg mot alver. Som navnet antyder var alvene oppfattet som en mulig fare mot folk og husdyr. Den andre formen var et ordinært kors skåret inn i runde eller avlang sølvplate. Denne formen for alvekors ble båret rundt halsen som et hengende ornament og som beskyttelse. På en del steder ble det også plassert på alteret i løpet av tre sammenhengende søndager.<ref name="alvkors"/>

Alver kunne bli sett dansende på hauger om natten og i tåken om morgenen. De etterlot en form for ringer hvor de hadde danset, ''runddanser'', hvor betegnelsen ''alvering'' eller ''heksering'' har oppstått, noe som i virkeligheten var en gruppe eller ring av [[sopper]] (på dansk og svensk kalt ''elledans-bruskhat'' og ''hekserings-ridderhat''). Å slå lens i en slik ring var antatt å føre til [[kjønnssykdom]]mer.<ref name="Eventyrleksikon ">Høgh, Carsten (2002): ''Eventyrleksikon'', København, s. 86.</ref>

I det svenske eventyret ''Hyrdedrengen''<ref>''Hylteen-Cavallius & Stephens'', 1844, AT 515</ref> fortelles det om en alvering som oppstår i gresset etter alvenes dans og om hvordan alvekongen hjelper hyrdegutten å frelse prinsessen. H.C. Andersen forteller i ''Elverhøj'' (1845) om alvefolkets og andre naturånders fest i Elverhøj en sommernatt.<ref name="Eventyrleksikon"/><ref>[[Elverhøj (skuespill)|Elverhøj]] – et dansk nasjonalskuespill av [[Johan Ludvig Heiberg]] med musikk av [[Friedrich Kuhlau]], 1828</ref>

[[Fil:HC Andersen2.jpg|thumb|Fortelleren H. C. Andersen.]] 
Om et menneske så på alvenes dans ville han oppdage at selv etter at kun et par timer tilsynelatende har passert har det i egentlig gått mange år i den virkelige verden. Dette tidsfenomentet er gjenfortalt i Tolkiens ''[[Ringenes herre]]'' når fellesskapet går inn i både [[Kløvendal]] og [[Lothlórien]] hvor tiden tilsynelatende står stille. Det har også en fjern parallell i den irske [[Aos Sí|sídhe]]. I den [[folkevise]] fra [[senmiddelalderen]], ''[[Olav Liljekrans]]'' (som [[Henrik Ibsen]] i 1857 skrev et drama om, ''[[Olaf Liljekrans]]'') inviterer alvedronningen ham til en dans, men han avslår da han vet hva som skjer om han begynner å danse, og dessuten er han på veg hjem til sitt eget bryllup. Dronningen tilbyr ham gaver, men han avslår. Hun truer med å ta ham av dage, men han rir av sted og dør deretter av sykdom som hun har forbannet ham med, og hans unge brud dør av hjertesorg. Se også sagnet om [[Jostedalsrypa]].<ref>Keightley, Thomas (1870): [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/ ''The Fairy Mythology'']. Her er det gitt to oversatte versjoner på engelsk: [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/tfm018.htm «Sir Olof in Elve-Dance»] og [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/tfm019.htm «The Elf-Woman and Sir Olof»].</ref>

Alvene var ikke utelukkende unge og vakre. I det svenske eventyret ''Lilla Rosa och Långa Leda'', kommer en alvekvinne i slutten av eventyret og redder heltinnen, Lille Rosa, på betingelse at kongens kyr ikke lenger skal gresse på hennes jordhaug. Alvekvinnen er beskrevet som en vakker, eldre kvinne og som ble oppfattet å tilhøre de underjordiske.<ref>«Lilla Rosa och Långa Leda». ''Svenska folksagor''. Stockholm: Almquist & Wiksell Förlag AB. 1984. s. 158.</ref>

Disse mytene og legendene om alvene, eller nissene og hulderfolket, har vært såpass populære i Norden at de fortsatt er tilstede, mer eller mindre, i dagliglivet, ikke minst ved [[jul]]etider.

=== Island ===
[[Fil:Elf houses.jpg|thumb|right|Alvehus i nærheten av Strandakirkja i sørlige Island.]]
[[Island|Islendingene]] tror enten fast på alver eller er ikke villig til å utelukke deres eksistens.<ref>[http://www.nytimes.com/2005/07/13/international/europe/13elves.html?ex=1278907200&en=5e99759b563f81fe&ei=5090&partner=rssuserland&emc=rss «Building in Iceland? Better Clear It With the Elves First»].</ref><ref>Kåfjord kommune: [http://www.kafjord.kommune.no/en-reise-i-alvenes-land.10598-1365.html ''En reise i alvenes land''] {{Wayback|url=http://www.kafjord.kommune.no/en-reise-i-alvenes-land.10598-1365.html |date=20140503231641 |df=iso }}</ref> Noe av dette opprettholdes grunnet [[turisme]], men flere islendinger synes å tro på ''huldufólk'', alver som bor i fjell, berg og steiner. Om de innfødte ikke uttrykker deres tro er de heller ikke villig til å uttrykke tvil.<ref>Novatoadvance.com: [http://www.novatoadvance.com/articles/2007/10/24/novato_living/doc471fb91b8f622734769663.txt «Chasing waterfalls ... and elves»]</ref> I en studie fra [[2006]] og [[2007]] ved Universitet på Island, [[Háskóli Íslands]], ledet av Terry Gunnell, professor i folkeminne, avslørte at islendinger ikke utelukket eksistensen av alver og spøkelser (tilsvarende resultat fra en undersøkelse i 1974 av professor i [[psykologi]] og [[samfunnsvitenskap]], [[Erlendur Haraldsson]], i henhold til [[Fréttablaðið|''Fréttabladid'']]). Gunnell slo fast at «Islendinger synes å være mer åpen for fenomen som framtidsdrømming, bange anelser, spøkelser og alver enn andre nasjoner».<ref>Icelandreview.com: [http://www.icelandreview.com/icelandreview/daily_news/?cat_id=40764&ew_0_a_id=290137 «Iceland Still Believes in Elves and Ghosts»] {{Wayback|url=http://www.icelandreview.com/icelandreview/daily_news/?cat_id=40764&ew_0_a_id=290137 |date=20081206061839 }}</ref>

=== Tyskland ===
[[Fil:Erl king sterner.jpg|thumb|«The Erlking», av Albert Sterner, ca. 1910, hvor alvekongen er blitt til et uhyggelig varsel om død.]]
Som beskrevet over kunne en alvekonge tidvis opptre blant overveiende kvinnelige alver i Danmark og Sverige, og i det tyske middelaldereposet ''[[Nibelungenlied]]'' spiller en dverg ved navn [[Alberich]] en viktig rolle. Alberich kan bokstavelig oversettes til «elf-hersker»,<ref>[https://www.behindthename.com/name/alberich «Alberich»], ''Behind the Name''</ref> noe som ytterligere bidrar til forvirringen i forholdet dverg-alv som ble observert allerede i ''Den yngre Edda''. Via den franske Alberon, det samme navnet har gått inn i engelsk som [[Oberon]] – en legendarisk konge av alvene og feene i [[William Shakespeare]]s ''[[En midtsommernattsdrøm]]'' (se nedenfor).

Legenden om alvekongen, ''Der Erlkönig'', synes å ha sin opprinnelse i nyere tid i Danmark, og [[Johann Wolfgang von Goethe]] baserte sitt dikt «[[Erlkönig]]» på «Erlkönigs Tochter», et opprinnelig dansk verk som ble oversatt til tysk av [[Johann Gottfried Herder]]. Den opprinnelige danske versjonen av fortellingen var hovedpersonen alvekongens datter, ''ellerkone'', framfor alvekongen selv, som søkte å fange eller forlede mennesker til å tilfredsstille hennes begjær, sjalusi og hevn. I henhold til tysk og dansk folkeminne synes denne alvekongen å ha vært et [[Jærtegn|varsel]] om døden, ganske likt [[banshee]], kvinnespøkelse som varsler død i [[irsk mytologi]]. I motsetningen til banshee opptrer alvekongen ''kun'' for den personen som holder på å dø. Hans form og uttrykk forteller også personen om hvilken død de vil ha: et smertefullt uttrykk betyr en smertefull død, et fredfullt uttrykk betyr likeledes en fredfylt død. Dette aspektet av legenden ble varig fremmet av Goethe i diktet ''Der Erlkönig'', som senere fikk musikk av [[Franz Schubert]].

I den første fortellingen av brødrene Grimms eventyr ''Die Wichtelmänner'', er tittelens hovedpersoner to nakne [[mannekeng]]er som hjelper en skomaker i hans arbeid. Når han belønner deres arbeid med små klær blir de så glade at de løper av sted og blir aldri sett igjen. Selv om Wichtelmänner er beslektet med vesener som nisser og dverger har fortellingen blitt oversatt til engelsk som ''The Elves and the Shoemaker'', og har sitt ekko i [[J. K. Rowling]]s [[Harry Potter]]-fortellinger som husnisser (se [[Magiske vesener i Harry Potter-bøkene]]).

Variasjoner av den tyske ''elf'' i folkeminne omfatter også mosefolket eller skogfolket<ref>Thistelton-Dyer, T.F. (1889): [http://www.gutenberg.org/files/10118/10118-8.txt ''The Folk-lore of Plants''], Tilgjengelig hos ''Prosjekt Gutenberg''.</ref> og ''weisse frauen'' («hvitkvinnen»). Ved det siste gjør Jacob Grimm ikke direkte en tilknytning til alvene, men andre forskere har sett en mulig kobling av de skinnende lyse alvene i norrøn mytologi.<ref>Grimm, Jacob (1835). ''Deutsche Mythologie'' (German Mythology); From English released version ''Grimm's Teutonic Mythology'' (1888); Tilgjengelig via Northvegr 2004-2007, kapittel 32, sidene [http://www.northvegr.org/lore/grimmst/032_02.php 2] {{Wayback|url=http://www.northvegr.org/lore/grimmst/032_02.php |date=20070930220811 }}, [http://www.northvegr.org/lore/grimmst/032_03.php 3] {{Wayback|url=http://www.northvegr.org/lore/grimmst/032_03.php |date=20070930210755 }}; Marshall Jones Company (1930): ''Mythology of All Races'' Series, Volume 2 ''Eddic'', Great Britain: Marshall Jones Company, 1930, s. 221-222.</ref>

=== Engelskspråklige forestillinger ===
[[Fil:Puck (PSF).png|thumb|En forestilling av den alvelignende Puck i engelsk folkeminne.]]
[[Fil:ELFE.jpg|thumb|left|125px|Skulptur av en alv med små vinger i [[Bonn]], nær som en liten engel.]]
Alver opptrer i [[ballade]]r av engelsk og skotsk opprinnelse, foruten også mange folkeminne, hvor mange av dem involverer reiser til ''Elphame'' eller ''Elfland'' (Alvheim i norrøn mytologi), et mystisk rike som stundom er et uhyggelig og nifst sted. Alven er tidvis framstilt i et positivt lys, eksempelvis dronning av Elphame i balladen ''Thomas the Rhymer'', men det eksisterer mange eksempler på alver med uhellsvanger og skummel karakter, hyppig knyttet til [[voldtekt]] og mord, eksempelvis i eventyret om [[Childe Rowland]], eller balladen ''Lady Isabel and the Elf-Knight'',<ref>[https://tam-lin.org/stories/Lady_Isabel.html Lady Isabel and the Elf-Knight], ''Tam Lin Balladry''</ref> hvor Elf-Knight (alveridderen) bærer Isabel av sted for å drepe henne. De fleste tilfeller av alver i ballader er av hankjønn, den eneste vanligste av hunkjønn er i barneballaden ''The Queen of Elfan's Nourice''<ref>[https://mainlynorfolk.info/steeleye.span/songs/elfcall.html «The Queen of Elfan’s Nourice / Elf Call»], ''Mainly Norfolk: English Folk and Other Good Music''</ref> hvor en kvinne er bortført for å bli amme for dronningens barn, men lover at hun skulle få komme hjem igjen straks barnet er avvent. I ingen av disse tilfellene er alven en åndelig karakter med skøyeraktige kvaliteter.

Engelske folkeminne fra [[tidlig moderne tid]] har vanligvis portrettert alver som små, flyktige folk med ondskapsfulle personligheter. De er ikke onde i seg selv, men kan irritere mennesker eller blande seg inn i deres saker. Det er ofte sagt at de er usynlige. I denne tradisjonen er alvene lik konseptet med feer.

Suksessivt har ordet alv på engelsk, som det litterære begrepet fe (engelsk ''fairy''),<ref>[https://www.etymonline.com/word/fairy «fairy (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> utviklet seg til en generell betegnelse for ulike naturånder som [[Puck]], [[gnom]]er, [[Puck|Robin Goodfellow]], brownies i Skottland, og hob i [[Northumberland]], og lignende. Disse begrepene, som deres slektninger i andre europeiske språk, er ikke lenger klart adskilte i det populære folkeminne.

[[Fil:Johann Heinrich Füssli 058.jpg|right|thumb|''Prins Arthur og Alvedronningen'' av [[Johann Heinrich Füssli]]]] 
Betydningsfullt for å distansere seg fra alvenes mytologiske opphav var påvirkningen fra skjønnlitteraturen. I det [[Elisabethansk tid|elisabethanske]] England så [[William Shakespeare]] for seg alver som småfolk. Han øyensynlig betraktet alver og feer som samme gruppe av vesener. I skuespillet ''Henrik IV'', del 1, akt II, scene iv, lar han Falstaff kalle på prins Henrik, «you starveling, you elfskin!»,<ref>[https://www.allgreatquotes.com/shakespeare-quotes-524/ «Shakespeare Insults»], ''Allgreatquotes.com''</ref> og i hans ''[[En midtsommernattsdrøm]]'' lar han alvene være nesten like små som [[insekt]]er. På den annen siden gjør [[Edmund Spenser]] alvene like store som mennesker i diktet ''[[The Faerie Queene]]''.

Under innflytelsen til Shakespeare og [[Michael Drayton]] (1563&ndash;1631) ble alver og feer oppfattet som små vesener. I [[Viktoriansk tid|viktoriansk]] litteratur er alver i illustrasjoner som svært små menneskelignende menn og kvinner med spisse ører og luer. Et eksempel er [[Andrew Lang]]s eventyr ''Princess Nobody'' (1884), illustrert av [[Richard Doyle (illustratør)|Richard Doyle]], hvor feene er småfolk med vinger som [[sommerfugl]]er, og hvor alvene er småfolk med røde hatter. Det var unntak til denne regelen, og alver i full størrelse opptrer i [[Edward Plunkett, 18. baron av Dunsany|Lord Dunsanys]] ''The King of Elfland's Daughter'' (1924), foruten også i folkeminne nordlige England og sørlige Skottland (eksempelvis i fortellinger som ''The Queen of Elfan's Nourice'' og andre lokale varianter).