Redigerer Østromerriket (avsnitt)

=== Ny storhetstid ===
Østromerriket nådde mot slutten av [[9. århundre|800-tallet]] en ny storhetsepoke som varte i mer en hundre år. I denne perioden klarte riket å gjenvinne kontrollen over Adriaterhavet, Sør-Italia og bulgarernes territorier. Rikets byer begynte igjen å utvide seg, velstanden spredde seg i rikets provinser, og optimismen økte takket være at trusselen om invasjon nå var over. Befolkningen vokste kraftig, og produksjon av varer økte, noe som førte til en oppblomstring i handelsvirksomhet. Dette var også en epoke da [[bysantinsk kunst]] blomstret opp. De mange nye kirkene som ble oppført rundt omkring i keiserriket ble beåndet av nye mosaikker.

[[Fil:Basilios II.jpg|thumb|'''Basileios II''' (976&ndash;1025)]]
Soldatkeiserne [[Nikeforos II]] og [[Johannes I (keiser)|Johannes I]] utvidet riket til langt inn i Syria, beseiret [[emir]]ene i Nord- og Vest-[[Irak]] og gjenerobret [[Kreta]] og [[Kypros]]. Johannes truet til og med [[Jerusalem]]. [[Emiratet Aleppo]] og dets naboer ble vasaller under Østromerriket. Under [[Basileios II]] ble bulgarerne, som hadde lagt under seg det meste av Balkan, målet for årlige krigstog av keiserrikets hærer. Krigen varte i de neste tjue årene før bulgarerne endelig ble beseiret i [[slaget ved Kleidon]] i [[1014]]. Basileios blindet 99 av hver hundre av de 14&nbsp;000 krigsfangene, de resterende ble bare blindet på det ene øyet, slik at de kunne lede sine medsoldater hjem. Da den bulgarske [[tsar]]en så denne ynkelige hæren komme hjem, bebreidet han seg selv, og det blir sagt at han døde av sjokket. [[Bulgaria]] overgav seg og ble en del av Østromerriket, som nå igjen strakte seg helt til Donau. Den gamle grenseelven hadde ikke vært holdt av romerne siden [[Herakleios]]' regjerte. Keiserriket vant seg også en ny alliert i [[væring]]staten [[Kiev]], hvorfra keiseren hentet soldater til den nye [[væring]]garden ved å gifte bort Basileios' søster Anna til storfyrst [[Vladimir I|Vladimir I av Kiev]]. Basileios anså den arabiske okkupasjonen av [[Sicilia]], som hadde vært i hendene på araberne siden [[904]], som utålelig. Øya hadde vært en del av Østromerriket i over 300 år (ca. 550&ndash;ca. 900), og Basileios la nå planer for å vinne den tilbake. Men keiserens død i [[1025]] satte en effektiv stopper for prosjektet.

[[Fil:Map_of_the_Byzantine_Empire,_1025_AD.PNG|thumb|300px|Keiserriket ved Basileios IIs død, 1025]]
Østromerriket strakte seg nå fra [[Aserbajdsjan]] og [[Armenia]] i øst til [[Calabria]] i Sør-Italia i vest og var igjen blitt den største makten rundt Middelhavet. Den age den keiserlige hær hadde bygd opp gjennom denne perioden var så formidabel at det nå var nok bare å nevne muligheten for militær intervensjon for å holde de lokale småherskerne i sjakk.

Men Østromerriket kom snart inn i en ny periode med vanskeligheter, fordi det økende aristokratiet skapte problemer for temasystemet. Hvis det kun hadde hatt sine gamle fiender, det tysk-romerske riket og [[Kalif#Kalifater|Abbasidekalifatet]], kunne det likevel ha klart seg. Men på denne tiden dukket det samtidig opp flere nye fiender som manglet den nedarvede respekten for keiserrikets makt og styrke. [[Normannere|Normannerne]] overvant den siste romerske besittelsen i Italia i [[1071]] – det skortet på interesse i Konstantinopel for å sende styrker til unnsetning. De [[tyrkere|tyrkiske]] [[seldsjukkene]], som var mest opptatt av å kjempe mot [[fatimidene]] i Egypt, fortsatte sine felttog  i [[Lilleasia]]. [[Slaget ved Manzikert]] i 1071 fikk som følge at romerne tapte nesten hele denne provinsen. Etter dette nederlaget klarte aldri keiserriket å reise seg igjen, og Manzikert blir ofte betraktet som begynnelsen på Østromerrikets fall.

På [[11. århundre|1000-tallet]] kom også en monumental, religiøs forandring. Den vestlige og den østlige kirke hadde beveget seg i hver sin retning gjennom flere århundrer, men tilhørte formelt den samme kirken. Dette skulle forandre seg da [[pave]] [[Leo IX]] og [[patriark]] [[Mikael Kerularius]] gjensidig [[ekskommunikasjon|ekskommuniserte]] hverandre. [[Det store skisma 1054|Det store skisma i 1054]] førte med seg den endelig adskillelsen mellom kirkene, og paven i Roma og patriarken i Konstantinopel ble etter dette uavhengige ledere for hver sin kirke, [[den romersk-katolske kirke]] og [[den ortodokse kirke|den østlige ortodokse kirke]]. Tidfestelsen av skismaet til nettopp denne hendelse er det riktignok senere tiders historikere som har foretatt: På den tiden oppfattet man ikke ekskommunikasjonene fullt så skjellsettende. Men uansett var splittelsens i 1054 skjebnesvangert for Østromerriket, og det markerer en av rikets viktigste historiske milepæler. Samarbeidet mellom øst og vest skrantet både i korsfarertiden og den påfølgende tid, da Konstantinopel ble presset og til slutt helt erobret av muslimene.