Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Tysklands vindu: Boerkrigen og Bokseropprøret (1899–1901)====
[[Fil:Boercamp1.jpg|miniatyr|Britisk konsentrasjonsleir med boere. En fjerdedel av alle som havnet her, døde av feilernæring, sykdom eller å ha vært utsatt for det varme været.]]
{{Utdypende|Boerkrigen|Bokseropprøret}}
Sør-Afrika hadde fra tidlig på 1800-tallet vært i en kamp mellom boere, briter og zuluer. Zuluene ble beseiret i 1887, men boerne og britene fortsatte kampen. Boerne hadde mesteparten av kontrollen, men da gull ble oppdaget i 1884, og et gullrush startet to år senere, ble området relevant for britene igjen. Mange briter kom inn til Sør-Afrika for å finne gull og diamanter. Disse fikk ikke stemmerett, og i 1899 så Storbritannia dette som en grunn til å gå til krig mot boerne. Rhodes prøvde å gjennomføre et opprør, men det gikk galt for dem, og førte til at det i Europa ble store protester mot britisk involvering i små republikker. Wilhelm II sendte et telegram til Transvaals president Paul Kruger der han gratulerte ham med å ha blitt kvitt opprørerne «uten å ha bedt om støtte fra vennlige makter» – det vil si Tyskland.<ref>Side 668–69, Palmer, Colton</ref>

Krigen ble vunnet av britene, men mest oppmerksomhet fikk britenes måte å løse krigen på. At 25&nbsp;000 boere ble tvangsflyttet var i seg selv uvanlig, men det ble satt opp 45 [[konsentrasjonsleir]]er for boere, i hovedsak kvinner og barn. Senere ble 64 konsentrasjonsleirer satt opp for sorte familier. Av de sorte døde 14&nbsp;000 av 107&nbsp;000 i konsentrasjonsleir av sykdom og feilernæring, det vil si 13 prosent. Blant boerne var tallet høyere. Av omtrent like mange boere døde hele 28&nbsp;000 i konsentrasjonsleir, for det meste barn, av samme årsaker.<ref>Side 660–61, Evans</ref>

I Kina hadde et hemmelig selskap som var skeptisk både til den svake kinesiske regjeringen og til alt vestlig slått seg frem. Det het [[Bokserne|Selskapet for de rettskafne og harmoniske knyttnever]], men ble av vestlige forkortet til «bokserne» med hensyn på knyttnevene.<ref>Side 680–81, Palmer, Colton</ref> Opprøret ble bekjempet av [[Åttenasjonsalliansen|en internasjonal styrke]] der Frankrike sendte soldater til å kjempe under en tysk general. Ettersom britene satset på isolasjonisme og uansett hadde irritert russerne i Kina og franskmenn i Afrika, fremsto Tyskland nå som mer fristende enn Storbritannia. Britene måtte derfor på begynnelsen av 1900-tallet revurdere sin isolasjonisme.<ref>Side 49, Joll</ref>