Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

====Motstandsvilje hos britene ====

[[Fil:Scarborough raid poster 1915 LOC cph.3g11297.jpg|miniatyr|Britisk propagandaplakat etter tyske sjøstridskrefters bombardering av Scarborough 16. desember 1914]]
Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var [[Irish Home Rule movement]], men omfattende streiker og [[Suffragett]]enes kamp for kvinnelig stemmerett var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bbc.com/news/magazine-28857769|tittel=World War One: How 250,000 Belgian refugees didn't leave a trace|besøksdato=22. desember 2017|forfattere=Denise Winterman|dato=15. september 2014|forlag=BBC News Magazine|sitat=The refugees were initially greeted with open arms. The government used their plight to encouraged anti-German sentiment and public support for the war. "Contact with the Belgian refugees acted as a good reminder of why the First World War was a war worth fighting," says Sheffield.<br>Oversettelse: Flyktningene ble i begynnelsen mottatt med åpne armer. Regjeringen brukte deres skjebne for å oppmuntre anti-tyske følelser og almenhetens støtte for krigen. «Kontakt med de belgiske flyktningene fungerte som en god påminnelse om hvorfor første verdenskrig var verd å utkjempe,» sa Sheffied.}}</ref> Den tyske [[Hochseeflotte]]s beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 ([[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]]) hvor hundrevis av sivile døde, [[uinnskrenket ubåtkrig]], og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile- eller krigens lover.

Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale oppslutningen om krigen umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i for eksempel Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om [[slaget ved Somme]] ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved [[Defence of the Realm Act 1914]] (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. [[Påskeopprøret]] i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på, bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.<ref>Stevenson 2012, s. 268-276</ref>

Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter først å ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte, bestemte regjeringen seg etter hvert for å nekte utreise for delegatene. Det satte en stopper for hele konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 349-350</ref> Krisen for ententen og Storbritannia under tyskernes [[Våroffensiven|våroffensiv]] våren og sommeren 1918, førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.<ref name="Stevenson-460"/>