Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Allianser og maktkamp===
I 1900 var Storbritannia på slutten av sin isolasjonisme, Frankrike var alliert med Russland, til tross for store forskjeller politisk, og Tyskland hadde [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] med Italia og Østerrike-Ungarn. Tyskland og Russland hadde under Bismarck gode forhold, men da Bismarck valgte ikke å prioritere økonomiske intensiver, surnet det noe. Heller ikke Wilhelm II tok initiativ til å hjelpe Russland økonomisk eller teknologisk. Likevel var det klart at allianser kunne forandre seg raskt, slik at Russland kunne skifte allianse om det lå  gode grunner til  det.<ref name="allianser" />

====Tysklands vindu: Boerkrigen og Bokseropprøret (1899–1901)====
[[Fil:Boercamp1.jpg|miniatyr|Britisk konsentrasjonsleir med boere. En fjerdedel av alle som havnet her, døde av feilernæring, sykdom eller å ha vært utsatt for det varme været.]]
{{Utdypende|Boerkrigen|Bokseropprøret}}
Sør-Afrika hadde fra tidlig på 1800-tallet vært i en kamp mellom boere, briter og zuluer. Zuluene ble beseiret i 1887, men boerne og britene fortsatte kampen. Boerne hadde mesteparten av kontrollen, men da gull ble oppdaget i 1884, og et gullrush startet to år senere, ble området relevant for britene igjen. Mange briter kom inn til Sør-Afrika for å finne gull og diamanter. Disse fikk ikke stemmerett, og i 1899 så Storbritannia dette som en grunn til å gå til krig mot boerne. Rhodes prøvde å gjennomføre et opprør, men det gikk galt for dem, og førte til at det i Europa ble store protester mot britisk involvering i små republikker. Wilhelm II sendte et telegram til Transvaals president Paul Kruger der han gratulerte ham med å ha blitt kvitt opprørerne «uten å ha bedt om støtte fra vennlige makter» – det vil si Tyskland.<ref>Side 668–69, Palmer, Colton</ref>

Krigen ble vunnet av britene, men mest oppmerksomhet fikk britenes måte å løse krigen på. At 25&nbsp;000 boere ble tvangsflyttet var i seg selv uvanlig, men det ble satt opp 45 [[konsentrasjonsleir]]er for boere, i hovedsak kvinner og barn. Senere ble 64 konsentrasjonsleirer satt opp for sorte familier. Av de sorte døde 14&nbsp;000 av 107&nbsp;000 i konsentrasjonsleir av sykdom og feilernæring, det vil si 13 prosent. Blant boerne var tallet høyere. Av omtrent like mange boere døde hele 28&nbsp;000 i konsentrasjonsleir, for det meste barn, av samme årsaker.<ref>Side 660–61, Evans</ref>

I Kina hadde et hemmelig selskap som var skeptisk både til den svake kinesiske regjeringen og til alt vestlig slått seg frem. Det het [[Bokserne|Selskapet for de rettskafne og harmoniske knyttnever]], men ble av vestlige forkortet til «bokserne» med hensyn på knyttnevene.<ref>Side 680–81, Palmer, Colton</ref> Opprøret ble bekjempet av [[Åttenasjonsalliansen|en internasjonal styrke]] der Frankrike sendte soldater til å kjempe under en tysk general. Ettersom britene satset på isolasjonisme og uansett hadde irritert russerne i Kina og franskmenn i Afrika, fremsto Tyskland nå som mer fristende enn Storbritannia. Britene måtte derfor på begynnelsen av 1900-tallet revurdere sin isolasjonisme.<ref>Side 49, Joll</ref>

====Fra isolasjonisme til entente cordiale (1901–1904)====
[[Fil:Germany GB France.gif|miniatyr|I denne karikaturen fra ''Punch'' tar [[John Bull]] (England personifisert) med seg Marianne (Frankrike personifisert) kledd som en prostituert, mens [[Keiser Wilhelm II]] later som om han ikke bryr seg. {{Byline|Bernard Partridge (1861–1945)|type = Tegnet av}}]]
Det var snakk om en allianse mellom Storbritannia og Tyskland i 1898 og igjen i 1901, men i begge tilfellene viste det seg at interessene var forskjellige.  Storbritannia utviste fortsatt stor forsiktighet og skepsis på vei ut av isolasjonismen, spesielt gjennomført av utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]], [[Joseph Chamberlain]] og hertugen av Devonshire. Tyskland, på sin side, viste skiftende tendenser ved utskifting av representanter og å bytte avtaler fra å handle om bare Storbritannia og Tyskland, til å gjelde hele det britiske imperiet og hele Trippelalliansen.<ref name="noodles">Side 304–305, Robert K. Massie: ''Dreadnought'', Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991)</ref>

Selv om situasjonen var slik at man hadde to allianser som var skeptiske til hverandre, hadde situasjonen som bokseropprøret vist at samarbeid på tross av allianser gikk fint. Storbritannia på sin side var utenfor alliansen, men mye gikk i retning av at de måtte velge. Siden 1898 hadde de vært i et marinekappløp mot Tyskland.<ref name="marine" /> I tillegg begynte keiser Wilhelm II å vise seg som en belastning for tysk diplomati. I tillegg til telegrammet til Kruger, hadde han kommentert i et personlig brev til kong [[Edvard VII av Storbritannia]] at han så på britiske ministre som «rendyrkede idioter» («unmitigated noodles»). Da det tyske sendebud måtte svare for denne kommentaren til kongen, prøvde han å anse det hele som en spøk, til hvilket Edward VII var enig, men han hadde allerede måttet leve med ganske mange av disse spøkene til Wilhelm II. Det, kombinert med utvidelsen av alliansen slik at britene var redde for å ble trukket inn i en krig på fastlandet igjen, gjorde at Storbritannias statsminister [[Arthur Balfour]] trakk seg fra videre samtaler om allianse.<ref name="noodles" /> I 1902 ble Storbritannia alliert for første gang, da med Japan. Målet for begge parter var å redusere den felles fienden Russland.<ref name="marine">Side 697, Palmer, Colton</ref><ref>Side 50, Joll</ref>

For Frankrikes del var alliansen med Russland ikke trygg. [[Théophile Delcassé]] anså at Russland ikke kom til å hjelpe Frankrike i Afrika. I tillegg var Frankrike sårbart i en tid fortsatt preget av den dype splittelsen som Dreyfus-saken hadde skapt. Storbritannia på sin side var bekymret for tysk marinesatsing. Begge hadde noe den andre ønsket; Frankrike ville ha kontroll over Marokko uten britisk innblanding, mens britene visste at Frankrike satt i en nøkkelposisjon i gjeldskommisjonen i Egypt. Siam (dagens Thailand) var presset mellom Fransk Indokina og engelsk Burma, og de ble enige om å la området være nøytralt og selvstendig. I 1904 ble de enige om en entente, altså en avtale, som ble viden kjent.<ref>Side 51–52, Joll</ref>

====Provokasjoner og Dreadnaughts – britene velger side (1905–1907)====
Tyskland tok ententen relativt rolig, ettersom de anså både den fransk-russiske og den britisk-franske avtalen som overfladisk gitt den store politiske forskjellen mellom de to. Fra 1904 til 1906 prøvde derfor Tyskland å bryte ned ententen ved å fremprovosere en handling som viste hulheten. De fikk flere muligheter. Først da Russland og Japan var i krig og den russiske flåten dro fra Østersjøen mot Japan og skjøt og senket britiske fiskeskøyter de trodde var japanske ubåter. Imidlertid valgte Tyskland å appellere til Russland og Frankrike i stedet for Storbritannia. Delcassé lyktes å megle i avtalen. Verre ble det da Tyskland prøvde å presse frem et brudd i den løse avtalen mellom Frankrike og Storbritannia da det tyske utenriksdepartementet insisterte på at keiser Wilhelm II skulle besøke Marokko og tale varmt om det selvstendige landet. Dette medførte nye diskusjoner om hva avtalen inneholdt, og enda Delcassé måtte gå av, ble det gjennomført en avtale i spanske Algeciras i januar 1906 der det var klart at Storbritannia ville støtte Frankrike. Sir Edward Grey sa i februar 1906 at i en krig mellom Frankrike og Tyskland vil det bli vanskelig for Storbritannia ikke å delta.<ref>Side 52–54, Joll</ref>

I 1905 hadde også Wilhelm II prøvd å fri til Russland ved å blande seg inn i [[unionsoppløsningen]] mellom Norge og Sverige. Keiseren hadde frarådet krig mellom Sverige og sitt foretrukne ferieland Norge, men han hadde også prøvd å få Norge til å velge [[Valdemar av Danmark]] som konge. Favoritten til den eventuelt ledige norske tronen var [[Haakon VII av Norge|Prins Carl av Danmark]], men Valdemar hadde russiske bånd som bror av [[Maria Fjodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland.<ref>Kolle, side 76–77</ref> I et møte med Nikolai II ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]] i daværende Finland foreslo Wilhelm II et tettere tysk-russisk samarbeid med motstand mot britene og spesielt Edvard VII, og å få Skandinavia til å gravitere mot sentraleuropeisk/russisk sympati, der det forestående kongevalget var en viktig del av planen. Nikolai II var i stor grad enig, og ble med på avtalen. Også dette endte i nederlag, da både Russlands og Tysklands utenriksministre anså avtalen som ugyldig.<ref>Side 455–460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> For Norge og Sveriges del ble unionsoppløsningen fredelig, og begge land valgte en nøytral utenrikspolitikk.

[[Fil:HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|miniatyr|300px|Det britiske skipet [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]] var det første i sin klasse. Den satte en ny standard for krigsskip fordi den var raskere, skjøt mer presist, hadde lengre rekkevidde og bedre panser enn sine forgjengere.]]

Tyskland hadde i 1898 tatt et byks for å ta igjen Storbritannia i marinekampen, ledet an av admiral [[Alfred von Tirpitz]]. Han tok en beskjeden marine opp til å rivalisere selv Storbritannias. I 1906 lagde imidlertid britene et krigsskip som forandret balansen. I 1906 ble [[slagskip]]et [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]] sjøsatt. Skipet skilte seg ut fra de tidligere slagskipene av flere grunner. Til å begynne med, hadde den ti 12-tommers kanoner, de til da største kanonene noen gang bygget. Standard krigsskip før «Dreadnought» hadde fire slike kanoner, samt mindre kanoner med lang rekkevidde. Den italienske båtingeniøren Vittorio Cuniberti sto bak tankene om et tilsvarende skip, som han skrev i den prestisjetunge ''Jane's Fighting Ships''. Også japanske og amerikanske modeller med større kanoner var på gang.<ref>Side 468–69, Massie</ref>

Dreadnought trengte ikke mindre kanoner, ettersom farten og rekkevidden til kanonene gjorde at den ville kunne angripe skip på lang avstand, og mindre kanoner handlet mer om nærkamp. Britene hadde lært mye av den russisk-japanske krigen, og konkluderte med at Japan vant i stor grad på grunn av fart. For at fart skulle kunne fungere, måtte en nyvinning til. Nyvinningen ble en [[dampturbin]], noe som gjorde at HMS «Dreadnought» kunne gå mye raskere. Også panser ble lagt til i større antall enn tidligere.<ref>Side 474–76, Massie</ref> Skipet, som kommuniserte elektrisk til kanonene og dermed gjorde avfyringen langt mer presis, omdefinerte marinen slik at alle tidligere skip ble utdatert og omtalt som «før-Dreadnoughter». Det startet også en Dreadnought-feber som sterkt påvirket den liberale regjeringen, som ønsket å kutte i pengebruken til marinen. Det ble oppsummert av daværende innenriksminister [[Winston Churchill]] da han sa at «Marinen forlangte seks skip, økonomene tilbød fire, så vi gjorde et kompromiss på åtte».<ref>Giles Edwards: [http://www.bbc.com/news/magazine-27641717 How the Dreadnought sparked the 20th Century's first arms race] - BBC 2. juni 2014, hentet 12. november 2017</ref>

Tysklands klossete diplomati og økende militarisme gjorde at Storbritannia også valgte å signere en avtale med Russland i 1907, noe som gjorde at Frankrike, Russland og Storbritannia hadde inngått en trippelallianse.<ref>Side 54–55, Joll</ref>