Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Balkan: Krig om selvstendighet (1908–1914)====
[[Fil:Yaroslav Veshin - Na nozh.jpg|miniatyr|Bulgarerne overmanner de tyrkiske stillingene under den første balkankrigen. {{Byline|Jaroslav Věšín (1860–1915)|type = Malt av}}]]

{{Utdypende|Den italiensk-tyrkiske krig|Den første balkankrig|Den andre balkankrig}}
Ved århundreskiftet hadde panslavister konkludert med at like rettigheter innen Østerrike-Ungarn var en umulighet, og dermed var de klare for å samarbeide med Serbia. Ser man bort ifra problemene med å komme ut av Østerrike, lå det en kulturkonflikt der også. Kroatene og slovenerne brukte det latinske alfabetet, var vestvendte og romersk-katolske, mens serberne og bosnierne var ortodokse, skrev med det kyrilliske alfabetet og var russiskvendte. Likevel ble Serbia sentrum for sørslavisk agitasjon.{{#tag:ref|Det slaviske ordet for sørslavisk er «jugoslav», ref. [https://www.etymonline.com/word/yugoslav Yugoslav] - Etymology online.|group=n}} Dette involverte også bulgarerne. I 1908 gjennomførte ungtyrkerne en revolusjon i Det osmanske rike, og igangsatte en fornying av riket. De krevde tilbake den kortlivede liberale grunnloven fra 1876 og bestemte seg for å la bosnierne og bulgarerne få representanter til det nye parlamentet.<ref>Side 700, Palmer, Colton</ref>

I seg selv var dette uproblematisk, men Østerrike-Ungarn regnet med at å få total kontroll over Bosnia var umulig om Det osmanske rike fornyet seg nok, og Russland, som hadde [[Den russisk-japanske krig|tapt mot Japan i 1905]], valgte å fokusere på Konstantinopel igjen. Dette medførte at Russland og Østerrike-Ungarns utenriksministre møttes i hemmelighet for å planlegge en politisk fremgangsmåte. De ville innkalle til en internasjonal konferanse der Russland ville støtte Østerrikes krav til Bosnia, og Østerrike-Ungarn Russlands krav om å åpne [[Bosporos]] for russiske krigsskip. Østerrike-Ungarn ventet imidlertid ikke på konferansen, og annekterte Bosnia. Dette gjorde serberne rasende, siden de ville samle sør-slaverne i ett rike. Russland på sin side kunne ikke gjennomføre noen åpning av Bosporos ettersom de var alliert med de to stormaktene som mest var imot at dette skulle skje, nemlig Storbritannia og Frankrike. Det var et slag i ansiktet på Russland, og opinionen var opptatt av at Russlands «lillebror» Serbia hadde blitt forbigått. Russland hadde imidlertid blitt svekket av revolusjonen i kjølvannet av massakreringen av de protesterende i St. Petersburg, og av Japan i krigen. De hadde derfor lite å gjøre utover å akseptere Østerrike-Ungarns trekk.<ref name="bulgarsk">Side 700–701, Colton, Palmer</ref>

I 1911 bestemte Italia seg for å gå til krig mot Det osmanske rike, og de vant Tripoli og [[Dodekanesene]], inkludert [[Rhodos]]. Denne tyrkiske ydmykelsen ga slaverne og grekerne vann på mølla, og i 1912 erklærte Bulgaria, Hellas og Serbia sin egen krig mot Det osmanske rike. De vant, men Bulgaria fremsto som grådig for de andre, og i stedet samarbeidet Hellas, Serbia, Romania og Tyrkia mot Bulgaria i en påfølgende krig der Bulgaria ble beseiret. På tross av beseiringen, ble Bulgaria selvstendig. Det ble også Albania som et kompromiss ettersom både Hellas, Østerrike-Ungarn og Serbia ville det slik. Til tross for at Serbia fikk utvidet området sitt, ble de provosert av at Albania ble selvstendige. Det hindret Serbia i å ha kontakt med havet. Også Russland ble provosert, men de var fortsatt ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen.<ref name="bulgarsk" />