Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Norden: Fredelig uavhengighet (1905–1914)====
Norge hadde i lengre tid hatt et anstrengt forhold til Sverige. Kritikken lå delvis i at Norge hadde satset mange penger på handelsflåten, og betalte mye mer enn Sverige for konsulatvesenet, men opplevde at konsulatvesenet fulgte svensk utenrikspolitikk, var uinteressert i norsk handels interesseområder, brukte uerfarne diplomater med mer politisk enn kommersiell fokus som konsuler og ikke måtte svare for dette politiske fokuset i Stortinget.<ref>[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#347 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Eget konsulatvesen», side 347–48. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Konsulatsaken ble drevet frem som et vikarierende motiv for å sikre selvstendighet i 1905, og da [[Carl Berner]] den 7. juni 1905 oppløste unionen<ref>Side 336, Yngvar Nielsen: «Norge i 1905», C. Andersens forlag, Horten, 1906</ref> – i strid med [[Riksakten]]<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema/june_4b.html 24. Kong Oscars protestskrivelse af 10de juni 1905] - Nasjonalbiblioteket (udatert), hentet 11. november 2017</ref> – var mange svensker mer opptatt av måten det ble gjort på enn uavhengigheten i seg selv.<ref>[http://uu.diva-portal.org/smash/get/diva2:173415/FULLTEXT01 Evert Vedung «Unionsdebatten 1905 - en argumentationsanalys»], licenciatavhandling 3. juni 1966 Uppsala, hentet 1. februar 2013</ref> Etter [[Karlstadforhandlingene|forhandlinger i september]], skilte de to unionspartnerne fredelig lag i oktober 1905, og Norge var dermed fritt.<ref>[https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905 Unionsoppløsningen i 1905] - SNL.no</ref> Oppløsningen ble observert av stormaktene, men bortsett fra noe involvering av Wilhelm II og at Frankrike og Russland leverte hver sin formelle, men ikke-bindene anmodning om forsiktighet, var deres inngripen svært beskjeden. Selve forhandlingene ble observert av en ikke navngitt diplomat med ordene «Det er ikke annet enn en stor komedie».<ref>«Ce n'est qu' une grande comedie!», Auswärtiges Amt/Politisches Archiw R8353, von Müller til Bülow, 4. september 1905. Dette ble understreket av Keiser Wilhelm II</ref>

Finland var på sin side under russisk styre. Dette var mindre åpent enn den rent formelle unionen mellom Norge og Sverige. Likevel fikk de holde på stort sett som de ønsket internt. Finnene lyktes i å kombinere finskspråklighet og nasjonalisme i 1880-årene som svar på en russifiseringsprosess i hele Russland.<ref>Side 106, Eric Hobsbawm: ''Nations and Nationalism since 1780 - Programme, Myth, Reality'', Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Det kom også forandringer i 1905, som følge av at russiske tropper hadde skutt mange hundre fredelig protesterende og syngende russere i St. Petersburg.<ref>Side 742–44, Palmer, Colton</ref> Finland ga stemmerett til menn og kvinner samtidig da Russland innførte friheter som lot finnene forandre [[Finlands riksdag|sitt parlament]] fra [[Lantdagsordningen 1906|stendersamfunn til enkammersystem]].<ref>Side 547, Evans</ref> Finland hadde da hatt en seks års konflikt med Russland om administrasjon bak seg. De første valgene fant sted i 1907, og de tradisjonelle [[Fennomani]]-partiet satset på en populistisk linje for å kjempe for full frihet for Finland og enspråklighet på bekostning av svensk. Imidlertid var dette et middelklassefenomen, og flesteparten av Finlands innbyggere stemte sosialistisk. Finskhetslinjen gikk derfor kraftig tilbake før første verdenskrig.<ref>Side 329–330, Klinge</ref>