Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Historiografi ===

Stort sett har det vært lite interesse i Frankrike for invasjonen i 1940. Hva som har opptatt franske historikere og fransk opinion har vært resultatet. Den tyske okkupasjonen, [[Vichy-regimet]], samarbeidet med tyskerne, og [[den franske motstandsbevegelsen]] mot okkupasjonen, splittet i en borgerlig og en kommunistisk del.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 181, 185, 191, 197, 199–200</ref><ref>Stanley Hoffmann, «The Trauma of 1940», i Blatt 1998, s. 356–357, 363</ref><ref>Jackson 2004, s. 190–194</ref> Tilsvarende er det franske synet på BEFs evakuering fra Dunkerque at britene ikke hadde prioritert å kjempe i Frankrike, og flyktet når de fikk anledning. Royal Navys [[Angrepet på Mers-el-Kébir|angrep på Mers-el-Kébir]] er nok et symbol på fransk/britisk uenighet om synet på hendelser under krigen.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 184–186</ref><ref>Stanley Hoffmann, «The Trauma of 1940», i Blatt 1998, s. 366</ref> 

Etter andre verdenskrig satte det franske parlamentet ned en komité for å undersøke årsaken til nederlaget, to bind ble utgitt i årene 1951–1952.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 189</ref> Etter det var det begrenset interesse for felttoget fra fransk side, noe som overlot emnet til britiske og amerikanske historikere. Tre viktige verk ble publisert i 1960-årene; Guy Chapmans ''Why France Collapsed'' (1968), [[Alistair Horne]]s ''To Lose a Battle: France 1940'' (1969) og [[William Shirer]]s ''The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940'' (1969).<ref>Carswell 2019, s. 216–217</ref> De to siste bøkene ble også oversatt til fransk og hadde en avgjørende påvirkning på hvordan felttoget ble oppfattet i opinionen. De stemte overens med tidligere franske bøker som [[Marc Bloch]]s ''Merkelig nederlag'' (fransk, ''Étrange Défaite''), utgitt [[posthumt]] i 1946,<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 188, 199</ref> og Jacques Benoist-Méchins ''Seksti dager som sjokkerte vestmaktene'' (fransk, ''Soixante jours qui ébranlèrent l'occident'') utgitt i 1956, i beskrivelsen av Frankrike som et land i moralsk krise, med en svak ledelse og folket delt politisk. Streiker og budsjettbegrensninger hadde hindret de nødvendige forberedelser for krigen. Frankrike hadde vært i stadig tilbakegang, noe som medførte en [[defaitisme|defaitistisk]] og defensiv holdning i befolkningen, som igjen ble reflektert av en konservativ generalstab, ute av stand til å tilpasse seg til moderne taktikk. Denne situasjonen ble så satt opp mot den i Tyskland, hvor en antatt enighet om Blitzkrieg taktikk gjorde en tysk seier tilnærmet uunngåelig.<ref>Carswell 2019, s. 51, 91, 99, 114, 130–131, 164–165, 215–216</ref>

{{sitat|Frankrikes nederlag var resultatet av en gigantisk falsk sanseopplevelse: feilvurderingen av befolkningen, fienden, og selve historien.|note=<ref group="note">France's defeat was the result of a gigantic false perception: the misreading of its people, the enemy, and history itself.</ref><ref>Carswell 2019, s. 203</ref>|Professor Carole Fink, oppsummerer [[Marc Bloch]]s diagnose fra hans bok ''Merkelig nederlag''}}

I Frankrike har denne tilnærmingen til emnet alltid vært populær, som vist ved [[Jean-Baptiste Duroselle|Jean Baptiste Duroselles]] ''La Décadence'' (1979).<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 185</ref> Utenfor Frankrike har det imidlertid vokst frem en reaksjon til de franske bøkene som fokuserte på [[dekadanse]].<ref>Peter Jackson, ''Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War'', History Compass 4 (5), 870–905</ref> De [[Historisk revisjonisme|revisjonistiske historikerne]] vektla på den ene siden de dype demografiske og økonomiske problemene Frankrike hadde, som uansett ville gjøre det vanskelig for landet å måle seg med Tyskland. Revisjonistene har òg sett på de usikkerhetsfaktorer som har gjort valget av én strategi, fremfor en annen, en suksessfaktor. Der den strukturelle tilnærmingen til emnet har dominert har det ofte blitt fremstilt som at Frankrikes nederlag var gitt, premissene tatt i betraktning. Revisjonistene har derimot ansett en fransk defensiv suksess som fullt mulig. Historie om franske militære styrker er ellers preget av at det stort sett skrives av forsvarsgrenenes egne historiske avdelinger, og Frankrike har heller ikke offisielle krigshistorier, som Tyskland, Storbritannia og en rekke andre land har.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 199</ref>

Et tidlig revisjonistisk verk var Adolphe Goutards ''La Guerre des occasions perdues'' (1956) (''De tapte muligheters krig''), som hevdet at krigen kunne vært vunnet med en annen strategi og taktikk.<ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 192</ref><ref>Carswell 2019, s. 215</ref> I 1960-årene så den «internasjonale skolen» av historikere rundt [[Pierre Renouvin]] lave fødselstall, tapene i første verdenskrig og lav industriell innovasjonstakt som de viktigste faktorene bak nederlaget. Samtidig advarte den kanadiske historikeren John Cairns i flere artikler mot tendensen til å lese nederlaget ut av foregående begivenheter. I 1970-årene argumenterte Robert J. Young i sin ''In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940'' (1978) for at det franske lederskapet rasjonelt tilpasset seg en lang utmattelseskrig mot Tyskland.<ref>Carswell 2019, s. 33, 185, 202, 218</ref> Den israelsk-amerikanske historikeren Jeffrey Gunsburg  så i ''Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940'' (1979) på manglende alliert samvirke, både før og under krigen, som det viktigste grunnlag for nederlaget.<ref>Carswell 2019, s. 200, 218</ref> Den franske historikeren Robert Frankenstein viste i sin bok ''Le prix du réarmement français, 1935–1939'' (1982) at Frankrike gjorde en enorm innsats med gjenopprustning og passerte Tyskland både med hensyn til produksjon av fly og stridsvogner. I 1985 kom Robert Doughty med ''The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939'', hvor han forsøker å erstatte bildet av en stagnert fransk militær doktrine med en vurdering hvor han ser rasjonell tilpasning til mannskapsmangel i form av svært metodisk taktikk, dette i motsetning til tysk [[oppdragstaktikk]] (tysk: auftragstaktik).

{{sitat|Dette er naboer med to parallelle nasjonale myter om 1940 som et resultat, og to litterære beskrivelser som fortsetter hver for seg, i stedet for å forenes.|note=<ref group="note">These are neighbors with two parallel national myths about 1940 as a result, and two literature's set to continue to run alongside one another rather than converge.</ref><ref>Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 201</ref>|Professor Martin S. Alexander om kløften mellom fransk og britisk syn på, og interesse for, krigshandlingene i 1940}}

Nyere revisjonistisk historieskriving representeres særlig ved professor [[Julian T. Jackson]]. Hans bok ''The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940'' fra 2003, vektlegger militære grunner til nederlaget. Jackson avviser dekadanse som årsak til tapet mot Tyskland, og anser det kan forklare noen av konsekvensene av nederlaget, men ikke årsakene. Ifølge Richard Carswell er Jacksons analyse representativt for profesjonelle historikere i nåtiden (2019).<ref>Carswell 2019, s. 8, 209–210, 218–225</ref> Den tradisjonelt ansette motsetningen mellom fransk metodisk taktikk overfor tysk Blitzkriegstaktikk ble det stilt spørsmål ved med [[Karl-Heinz Frieser]]s ''Blitzkrieg-Legende'' (1995). I boken ble det hevdet at Blitzkrieg hverken var basis for tysk geostrategi eller den taktiske basis for den tyske angrepsplanen i mai 1940.<ref>Frieser 2012, s. 6–10</ref> Richard Carswell mener Friesers studie av slaget om Frankrike må sees som sentralt i etablering av konsensus. Blant de som aksepterte Friesers teser var de anerkjente historikerne Philippe Burrin, Jean-Pierre Azéma og Nicolas Beaupré.<ref>Carswell 2019, s. 220–224, 226</ref> Nevnes bør også den amerikanske historikeren Ernest May, som i sin ''Strange Victory: Hitler’s Conquest of France'' (2000) viser at ved strategispill er det vanskelig å få den allierte siden til å tape felttoget. May mener derfor at mye av årsaken til nederlaget lå i de allierte etterretningstjenesters manglende evne til å avdekke den tyske strategien. Tysk etterretning utledet derimot korrekt at allierte styrker ville reagere sent på endrede forhold (som at den tyske hovedstyrken angrep gjennom Ardennene, og ikke Nederland og nord i Belgia).<ref>May, 2000, s. 8, 457–458, 460</ref>