Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

====Medisin====
Bortsett fra [[den russisk-japanske krig]], var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. [[Sanitet]]stjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved [[Thessaloniki]], og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8&nbsp;%, tilsvarende tall for [[Krimkrigen]] og [[den amerikanske borgerkrig]] var 20&nbsp;% og 13,3&nbsp;%. Av alle sårede vendte rundt 54&nbsp;% av franske, 82&nbsp;% av britiske og 75&nbsp;% av tyske tilbake til tjeneste. [[Posttraumatisk stresslidelse]] ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader.<ref>Stevenson 2012, s. 207-209</ref> Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange.<ref>Winter, s. 330, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias [[Royal Army Medical Corps]] hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.<ref>van Bergen, s. 288, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

I 1918 brøt det ut en [[pandemi]], senere kjent som [[spanskesyken]], den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under [[våroffensiven]] hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater.<ref>Rasmussen, s. 341–342, 356''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet.<ref>Rasmussen, s. 352–354, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.<ref>Rasmussen, s. 337, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>