Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Europa etter Bismarck (1890–1899)===
[[Fil:1890 Bismarcks Ruecktritt.jpg|miniatyr|«Dropping the Pilot» («Losen går fra borde)». Karikatur, første gang publisert i det britiske bladet ''[[Punch (tidsskrift)|Punch]]'' i mars 1890. {{Byline|[[John Tenniel]] (1820–1914)|type = Tegnet av}}]]
Bismarck hadde lyktes i å styrke Tyskland delvis gjennom å så splid mellom sine motstandere, delvis gjennom dyktig innføring av [[realpolitikk]] der han forholdt seg til reelle situasjoner fremfor ideologier og prinsipper. Selv syv år etter hans død kommenterte den britiske utenriksministeren [[Edward Grey]] at politikken i 1906 fortsatt var påvirket av ham: «Bunnfallet som ligger igjen etter Bismarck gir koppen en vond avsmak».<ref>Sitatet: «It is the lees left by Bismarck that still foul the cup», Side 42, James Joll: ''The origins of the First World War'', Longman, London, 1984 (2. utgave 1992)</ref> Bismarck hadde gjort seg selv urørlig for Preussens parlament, Riksdagen, arbeiderbevegelsen, militæret og liberale. Bare keiseren kunne rokke ham. Så lenge [[Wilhelm I av Tyskland]] styrte, var hans posisjon sikret. Da Wilhelm I døde i 1888, tok [[Fredrik III av Tyskland|Fredrik III]] over, men han døde etter kort tid av kreft. Hans sønn igjen var [[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]]. Wilhelm II hadde ikke opplevd stort av usikkerheten i 1860-årene eller den politiske uroen i 1870-årene. Han manglet sine nærmeste forgjengeres forsiktighet og list, og var i stedet full av optimisme på vegne av Tyskland, uvøren, søkende etter popularitet, hysterisk og rask til å sette i gang drømmeprosjekter og deretter å la dem være. Kampen mellom Bismarck og Wilhelm II var en kamp mellom forsiktig fremferd og full damp. Full damp vant da Wilhelm II valgte å avsette Bismarck i mars 1890.<ref>Side 159–60, A.J.P. Taylor: ''The Course of German History'', Routledge, 2001 (første utgave 1945)</ref>

Under Wilhelm II kom Bismarcks uerfarne etterfølger, [[Leo von Caprivi]], da tanken var å komme liberale, sosialister og katolikker i tale. Men etter fire år hadde det medført at Caprivi måtte resignere og Wilhelm II måtte tilbake til en mer Bismarck-lik politikk, men uten noen som besatte Bismarcks talenter.<ref>Side 166, Taylor</ref> Utenrikspolitisk ble Frankrike raskt tatt inn i varmen innen europeiske fredsallianser som Bismarck hadde holdt dem ute av. Tyskland, på sin side, fikk under Wilhelm II en mer utfordrende linje overfor Storbritannia, som sakte gled mer mot Frankrike.<ref>Side 550, Greer, Lewis</ref> Det hjalp neppe at Tyskland i 1898 begynte å utvide marinen betraktelig. Der Bismarck hadde valgt landforsvar, som krevde utbygging av fort langs kysten heller enn krigsskip, valgte Wilhelm IIs Tyskland en mer angrepsrettet strategi, nærmere bestemt raske båter i et stort omfang som holdt til Nordsjøen. Dette medførte at britene ble nervøse, og dette igjen startet et marinekappløp.<ref>Side 173, Taylor, Dirk Bönker: [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/naval_race_between_germany_and_great_britain_1898-1912 Naval Race between Germany and Great Britain, 1898-1912] - International Encyclopedia of the First World War</ref>

Frankrike og Russland hadde allerede siden 1870 hatt samtaler om en eventuell allianse, og i 1893, med Bismarck ute av bildet, ble avtalen et faktum. Bismarck selv hadde sannsynligvis undervurdert viktigheten av økonomisk fellesskap som bakgrunn for allianse. Franske banker hadde overtalt småsparerne til å investere i russiske aksjer i en tid der Russland moderniserte seg, fabrikker ble bygget, industrialisering tok fart og fremtiden så relativt lys ut. Denne franske iveren spilte en viktig rolle i alliansen mellom de to landene. Fra å ha holdt Frankrike utenfor en allianse, hadde Wilhelm II i løpet av tre år blitt fanget mellom to stormakter, Frankrike i vest og Russland i øst.<ref name="allianser">Side 47–48, Joll</ref>