Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Gudstjeneste og sakramenter====
=====Kvinnegudstjenester og kvinnekapeller===== 
Forholdene i palasset var ekstra rigide, men også generelt i Kina måtte det regel være et heller fjernt forhold mellom prester og døpte kvinner; det var også nødvendig for at misjonærene ikke skulle bli utsatt for mistanke om seksuelle forhold med gifte kvinner. Ett resultat var at kvinner organiserte egne liturgier med synging av bønner, slik som var vanlig også blant buddhistene.<ref>Paul Bornet: ''«L'apostolat laïque an Chine aux XVIIe et XVIIIe siècles»'', i ''Bulletin Catholique de Pékin'' (janvier-mars 1948), s. 41-67</ref>  Noen kilder indikerer at det under [[Qing-dynastiet|mandsju-styret]] raskt ble noe lettere, slik at kvinner kunne komme til presteledede gudstjenester, men da til andre tider enn mennene. De rikere katolske kvinner i Beijing kunne møtes slik flere ganger om året, men på landsbygda var det mer sjeldent.<ref>John W. Witek S.J.: ''«Reporting to Rome: Some Mayor Events in the Christian Community in Beijing, 1686-1687»'', i ''Actes du VIIe colloque international de sinologie, Chantilly 1992: Échanges culturels et religieux entre la Chine el l'Occident'' (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, 312-313</ref><ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 395</ref>

Det ble tidlig klart at den kristne blanding av kjønnene under messene utløste en masse mistanker; å operere med manns- og kvinneside var slett ikke tilstrekkelig. Det ble nødvendig med atskilte gudstjenester. Det var ikke bare mistanker (og i forlengelsen av det: antikristen propaganda) og seksuelle orgier og presters omgang med kvinner, men det ble også assosiert til [[Den hvite lotus]]. Dette buddhistisk-inspirerte hemmelige selskap som ofte var arnested for samfunnsomveldende konspirasjoner hadde også møter der kjønnene ble blandet. Det bestod en reell forvekslingsfare flere steder: Var kanskje kristendommen en variant av dette undergravende hemmelige selskap?<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 395-396</ref>

Som misjonen utviklet seg arrangerte kirken ikke bare forskjellige møtetidspunkter, men også atskilte møtesteder, for kvinnene. For eksempel nevner en kilde fra 1732 at av de 15 kirker som fantes i [[Guangzhou]] var det åtte for menn og syv for kvinner - med sine egne kvinnelige ledere. Det var likeså separate foreninger for kvinner og menn. Selv om disse ordningene samsvarte til den kinesiske samfunnsorden, innebar de at kvinner gjennom sine nettverksoppbygninger fikk større innvirkning samfunnsmessig enn de ellers ville ha hatt - fordi kristendommen betrodde oppgaver mer likeverdig mellom kjønnene. Noen kvinner ble opplært til å døpe syke barn eller til å gi dåpsforberedelse til voksne kvinner.

=====Berøringsproblemet=====
Misjonærene måtte tilpasse liturgiene til det strikte ''nei/wai''-skillet. I liturgien krevde både [[dåp]]en og særlig [[sykesalving|den siste olje]] at presten berørte den troende. Misjonærene innhentet tillatelser som reduserte berøringene til et minimum, og fikk også fritak fra en rekke av dem.  Datidens ritualer foreskrev egentlig en rekke berøringer: Ved dåp var det i tillegg til overøsning av vann også plassering av salt på dåpskandidatens lepper, berøring med finger vætet med spytt på hans/hennes ører, og salving med olje på panne og bryst; for den siste olje ble det lett oljing av panne, ører, øyelokk, munn, håndflate, osv.<ref>Problematikken om kvinners dåp er mer detaljert behandlet hos Johannes Bettray: ''Die Akkomodationsmethode des P. Matteo Riccis S.J. in China'', Roma: Gregoriana 1955, s. 335-340.</ref>  Et annet aspekt var segregeringen av kjønnene i det vanlige gudstjenestelige liv.

Ikke alltid fungerte tillempningene etter intensjonen. Ettersom kroppssalvingene ved dåp ble redusert eller bortfalt ble det åpenbart fra enkelte presters side «kompensert» med desto grundigere salving på hodet. Dominikanerpater [[Domingo Fernandez Navarrete]] anklaget noen jesuitter for «å gni og frottere kvinnenes ansikter med sine hender», og det var ikke det minste overraskende at vakte mistanker hos deres kinesiske ektemenn, mente han.<ref>James Sylvester Cummins: A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, s. 149</ref> Det kan dog se ut til at dette problemet ikke kan ha vært så stort; det kan rett og slett ha dreid seg om skruppuløsitet hos helt nyordinerte prester som aldri hadde foretatt noen dåp før de var i Kina. Med veiledning rettet den slags seg.

=====Kritikk av jesuittenes tillempninger=====
De kulturelle justeringer som jesuittene her foretok som del av sin akkomodasjonsmetode, falt ikke i god jord hos mer europeistisk orienterte misjonærer. I [[dominikanerordenen|dominikanerpateren]] [[Juan Bautista de Morales|de Morales]]' klageskriv til Roma mot jesuittene i [[1645]] inneholdt som en av sine anklagende «avsløringer»: ''«Når [jesuitt]fedrene døper kvinner, unnlater de å applisere spytt på deres ører, og forsømmer å olje deres bryst og hode»''.  Jesuittene anså det som en selvfølgelig kulturell tilpasning at disse ikke-essensielle deler av datidens dåpsrite ble utelatt. Jesuitten Furtado skrev også dette i sitt forsvarsskrift som tilslutt havnet på pave [[Urban VIII]]s bord:

:''«Blant kineserne er det høyst irregulært og uanstendig å blottlegge en kvinnes bryst og å berøre hennes hender eller munn. Hvis det overalt er nødvendig for Evangeliets tjenere å utvise omhu i deres omgang med kvinner, så er dette enda mer nødvendig i Kina».''<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 272-273.</ref>

=====Skriftemålet=====
Et særlig problem var [[skriftemål]]et, som foregår ved en privat samtale mellom (den mannlige) presten og den kinesiske kvinne. I forhold til især hennes ektemann var dette noe meget kulturfremmed: En religion som foreskriver at kvinnen til gitte tider skulle gi en fremmed mann hemmeligstemplet innsikt i hennes innerste tanker og handlinger, i en kultur der ektemannen selv knapt hadde anledning til å møte sin brud på tomannshånd før bryllupet og som også etter bryllupet bare sjelden kunne ha noen dypere samtale med hennes nærmeste slektninger.<ref name="Nicolas Standaert 2001">Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 396</ref> Skriftemålsdisiplinen var nok en viktig grunn til at  det ble satt ut lidderlige rykter allerede om pater Ricci og pater Longobardo, og den alltid gjestmilde pater Schall - som i de farefulle tider rundt dynastiskiftet både gikk på husbesøk for å se til kristne i skjul og hadde enda mer «åpent hus» enn vanlig for alle som fryktet for overfall, var utsatt for en vedvarende ryktestrøm.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 273.</ref> Jesuittene utviklet forsiktigvis et svært godt system for kvinners skriftemål for at tenkende mennesker ikke skulle falle for ryktene. Én metode var denne: I borterste enden av husets største rom ble det hengt ned en matte fra taket. Skriftefaren satt på den ene side, og den skriftende på den andre, begge tett inntil matten for å kunne høre den annens lave stemme. I motsatt ende av rommet satt husets mester, slik at han kunne alt se, men intet høre.<ref>Daniello Bartoli: ''Dell'istoria delle Compagnia de Gesù. Terza parte dell'Asia'', Ancona: Giuseppe Aureli 1843, Bind 4 s. 89</ref>