Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Soldater, medisin og moral ===
[[Fil:Shellshock2.jpg|miniatyr|alt=fotografi av en gruppe soldater med fjerne blikk|Soldaten nede til venstre har ''tusenmetersblikk'' som tyder på posttraumatisk stresslidelse, eller granatsjokk som det ble omtalt som under første verdenskrig.]]

{{Utdypende|Genèvekonvensjonene}}
====Menn====
Det har blitt en etablert sannhet at de stridende forventet en kort krig. Dette var imidlertid langt fra tilfelle blant ledelsen av styrkene, mange av generalene i de krigførende landene anså at en stor konflikt i Europa kunne ta flere år.<ref>Strachan 2001, s. 1005–1007</ref> Av de som argumenterte for en kort krig ble problemet med å finansiere en stor konflikt gitt som hovedårsak, det ble antatt at det ikke var penger til å la krigen pågå over lengre tid.<ref>Strachan 2001, s. 1010</ref> Blant de underordnede var forventningen om en kort krig reell nok, mange regnet med at den ville være over i løpet av én måned.<ref>Strachan 2001, s. 1013</ref>

Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene som deltok i krigen var basert på [[verneplikt]]. Unntaket var Storbritannia, hvor verneplikt ble innført i 1916, Canada, hvor det ble innført i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige.<ref>Stevenson 2012, s. 198-204</ref> I årene 1914 til 1918 var rundt 75 millioner mann i uniform.<ref>Audoin-Rouzeau/Jones, s. 147, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

====Medisin====
Bortsett fra [[den russisk-japanske krig]], var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. [[Sanitet]]stjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved [[Thessaloniki]], og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8&nbsp;%, tilsvarende tall for [[Krimkrigen]] og [[den amerikanske borgerkrig]] var 20&nbsp;% og 13,3&nbsp;%. Av alle sårede vendte rundt 54&nbsp;% av franske, 82&nbsp;% av britiske og 75&nbsp;% av tyske tilbake til tjeneste. [[Posttraumatisk stresslidelse]] ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader.<ref>Stevenson 2012, s. 207-209</ref> Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange.<ref>Winter, s. 330, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias [[Royal Army Medical Corps]] hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.<ref>van Bergen, s. 288, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

I 1918 brøt det ut en [[pandemi]], senere kjent som [[spanskesyken]], den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under [[våroffensiven]] hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater.<ref>Rasmussen, s. 341–342, 356''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet.<ref>Rasmussen, s. 352–354, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.<ref>Rasmussen, s. 337, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

====Moral====
{{Tekstboks
|overskrift=Hva menes med soldatenes moral?
|Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.<ref>Watson, s. 175–176, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble tatt som bevis for det.<ref>Howard 2002, s. 17-18</ref>

Et vanlig tegn på dårlig moral blant soldater er utstrakt [[desertering]], noe som skjedde blant annet under første verdenskrig i Russland i 1917.<ref>Howard 2002, s. 87</ref>|align=right}}

For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke [[Desertering|deserterte]] eller overga seg til fienden uten kamp. Det var også viktig å motvirke at soldatene unnlot å kjempe ved uoffisielle [[våpenhvile]]r, som i [[julevåpenhvilen]] på vestfronten i 1914.<ref>Stevenson 2012, s. 210-211</ref> Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker. Omfanget av utfordringen ble eksempelvis vist ved at over 300 tusen osmanske soldater hadde desertert frem til november 1917. Den russiske hæren mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av dem overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten, overga rundt 2 millioner østerriksk-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6&nbsp;% av franske tap, 9&nbsp;% av tyske og 6,7&nbsp;% av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, der større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av [[militærpoliti]]et. Mer vanlig var ukelange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live, norsk: leve og la leve).<ref group="note">I rolige sektorer av fronten ble uformelle avtaler om våpenhvile inngått, noe som ga begge parter anledning til blant annet hente døde i [[ingenmannsland]]. se [https://www.iwm.org.uk/history/the-real-story-of-the-christmas-truce «The Real Story of the Christmas Truce»], fra [[Imperial War Museum]].</ref><ref>Stevenson 2012, s. 210</ref> Styrkene til Det osmanske rike hadde en høy andel desertører, rundt 0,5 millioner mann, eller én av seks soldater.<ref>Aksakal, s. 467, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold anses som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.

For å vedlikeholde kampviljen var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Den franske soldaten og forfatteren [[Henri Barbusse]] anså det å sende og motta brev som essensielt for å utholde prøvelsene ved fronten.<ref>Grayzel, s. 114–115, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> I Tyskland ble 28,7 milliarder postkort, brev og pakker sendt til eller fra fronten under krigen.<ref>Sørensen 2010, s. 142</ref> Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.<ref>Sørensen 2010, s. 261</ref>

Vedrørende tvangsmidler ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe dem som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti, prosentmessig i forhold til den totale styrken, økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket om at den beste disiplinen er selvdisiplin.<ref>Stevenson 2012, s. 211-214</ref>

For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om ikke å miste ansikt ved å svikte dem man tjenestegjorde sammen med i [[Lag (militær enhet)|laget]], [[tropp]]en og [[kompani]]et. Underoffiserenes lederskap var også en sentral faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene de fleste soldater hadde kontakt med.

Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen, kan knyttes til ineffektiv ledelse av hæren. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands styrker, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell god disiplin.<ref>Stevenson 2012, s. 214-218</ref>