Redigerer Wilhelm Redieß (avsnitt)

==== Konflikt om betaling for utført massakre ====
Fra 21. mai til 8. juni 1940 ble 1558 psykiatriske pasienter fra [[Allenberg]], [[Kortau]] og [[Tapiau]] drept etter avtale mellom SS-sjef [[Wilhelm Koppe]] i [[Reichsgau Wartheland]] og Redieß. Bakgrunnen for drapene var en avtale mellom Redieß og ''gauleiter'' [[Erich Koch]] om at SS kunne bruke et tomt sykehus mot at de avlivet de psykiatriske pasientene. Da Redieß var i Poznan fikk han tilfeldigvis høre av Koppe hvordan Lange-kommandoen hadde avlivet et stort antall pasienter i Wartheland, ba Redieß om å få låne Lang og hans folk til jobben. Avtalen ble godkjent av Himmler. Førti pasienter om gangen ble stuet inn i en lastebil («[[gassvogn]]»), drept med gass fra en beholder og likene deretter dumpet i massegraver. Hver tur med gassvognen tok omtrent tre timer.<ref name=":2" /><ref name=":3" /><ref name=":4" /><ref>{{Kilde bok|url=http://www.jstor.org/stable/j.ctv3znw3v?turn_away=true|tittel=Mass Violence in Nazi-Occupied Europe|dato=2018|utgiver=Indiana University Press|isbn=978-0-253-03681-0|doi=10.2307/j.ctv3znw3v.10}}</ref>

Avlivingsarbeidet ble utført i konsentrasjonsleiren [[Soldau]] (polsk: ''Działdowo'') av en kommando under ledelse av SS-''[[Untersturmführer]]'' [[Herbert Lange]]. Lange var knyttet til [[Aktion T4]] og høsten 1941 etablerte han [[Kulmhof]], den første rene utryddelsesleiren. Fanger fra Soldau konsentrasjonsleir måtte grave massegravene og ble deretter skutt og dumpet i graven. Koch inspiserte selv massegraven en gang. [[Otto Rasch]], som drev Soldau konsentrasjonsleir, betalte Herbert Lange 2000 mark ved ankomst til å dekke kostnaden ved arbeidet. Redieß skulle betale 10 [[Reichsmark]] for hvert drap.<ref name=":2" /><ref name=":3" /><ref name=":4" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Improvised Genocide? The emergence of the ‘Final Solution’ in the ‘Warthegau’|publikasjon=Transactions of the Royal Historical Society|doi=10.2307/3679099|url=https://www.cambridge.org/core/journals/transactions-of-the-royal-historical-society/article/abs/improvised-genocide-the-emergence-of-the-final-solution-in-the-warthegau/3F3F82C7403700FE08AC7153900561AD|dato=desember 1992|fornavn=Ian|etternavn=Kershaw|språk=en|bind=2|sider=51–78|issn=1474-0648|besøksdato=2024-10-15}}</ref>

Både Redieß og hans etterfølger [[Jakob Sporrenberg]] var sene med utbetalingen og saken er kjent i ettertid ved at brev om saken sirkulerte i byråkratiet. Drapene ble i korrespondansen omtalt som «evakuering». Sporrenberg videresendte kravet fra Koppe til Redieß' nye kontor i Oslo. I et brev til Himmlers hovedkontor erkjente Redieß at han hadde bestilt drapene, men at han ikke hadde tatt Koppes faktura alvorlig fordi drapene ble utført til fordel for det tyske riket og ikke for SS i Øst-Prøyssen. Redieß skrev også at Koch ikke hadde betalt for drapene. I februar 1941 gjentok Koppe kravet og fremholdt at Koch hadde gått med på å dekke kostnadene for avlivingen og at Redieß derfor måtte ha mottatt pengene.<ref name=":2">Burleigh, M. (1994): ''Death and Deliverance: “Euthanasia” in Germany c. 1900–1945.'' Cambridge, Cambridge University Press.</ref><ref name=":3">Friedlander, H. (2000). ''The origins of Nazi genocide: From euthanasia to the final solution.'' University of North Carolina Press, s. 139.</ref><ref name=":4">Montague, P. (2012). ''Chelmno and the Holocaust: The History of Hitler's First Death Camp.'' University of North Carolina Press.</ref>