Redigerer Viking (avsnitt)

===Bruk av ordet===
Iføge Hødnebø ble ordet brukt i Danmark og den vestlige del av Norden, utenfor dette området brukte datidens kilder andre betegnelser; og «viking» som betegnelse på skandinaviske sjørøvere eller handelsmenn er innført i moderne tid. For eksempel ble det latinske ''pirata'' brukt om de skandinaviske sjørøverne. Personer som reiste fra svenske områder til Øst-Europa hadde andre betegnelser som ''rus'', ''varjager'' eller ''væring''. I [[sagalitteratur]]en brukes ''viking'' også abstrakt som i uttrykket «å dra i viking» og denne bruken er ikke kjent utenfor det vestnordiske området.<ref name=":2"/> Vikinger var da personer som dro på oversjøisk hærferd. Eksempelvis blir mennene fra muslimske galeier ved Portugal kalt vikinger i ''[[Magnussønnenes saga]]''<ref>{{Kilde bok|tittel=Snorres Kongesagaer|etternavn=Sturluson|fornavn=Snorre|utgiver=Den norske Bokklubben|år=1981|isbn=82-525-0641-0|utgivelsessted=|sider=570|kapittel=}}</ref>. Beskrivelse av vikinger i ''[[Harald Hårfagres saga]]'' (kap. 22) er eksempel på bruk av ordet i Norge:
 
:«Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs.»

Bjorvand tror at bruken av ord om sjøfarende etter hvert fikk en mer negativ betydning som betegnelse på sjøkrigere, sjørøvere og ransmenn (fra det nordiske området). Gammelfrisiske kilder beskriver vikinger som fiender som ikke nøler med å voldta, drepe og plyndre.<ref name=":1" />

Historiker John H. Lind mener at viking i middelalderen ble brukt i betydningen sjørøver eller pirat, og ikke som en generell betegnelse for skandinaver. Lind viser blant annet til at i ''Heimskringla'' roses [[Magnus Berrføtt]] for opprydning av vikinger i Norge og at [[Sigurd Jorsalfar]] erobret skip fra maurisk vikinger. Anglesaksiske kilder bruker «viking» først 100 år etter angrepet på Lindisfarne, mens den erobringen av [[Danelagen]] ble gjort av «den danske hær», ifølge Lind.<ref>Lind, John H. (2017): Populismens triumf - Vikingerne en nationalromantisk fiktion. ''Arkæologisk forum'', nr 36</ref>

Ordet var trolig i bruk i omkring 500 år i middelalderen.<ref name=":3" /> Ordet forsvant fra språket i århundrene etter sagatiden. Hos [[Ludvig Holberg]] på 1700-tallet er ordet synonymt med sjørøver. I de nærmeste år etter 1810 ble ordet igjen innført i samtidens språk, i Sverige i patriotiske dikt av [[Erik Gustaf Geijer]] og [[Esaias Tegnér]], mens det ble gjeninnført i dansk av de såkalte gullalderdikterne. I Norge noe senere.<ref>[[Yngvar Ustvedt]] «''Verre enn sitt rykte - vikingene slik ofrene så dem''» Omtale [http://www.aftenposten.no/kul_und/article868865.ece?service=print i Aftenposten 13.09.2004]</ref> I nasjonalromantikken på 1800-tallet ble ordets betydning utvidet til å omfatte hele samfunnet et årtusen tidligere. En viking ble ikke bare betegnelsen på de som dro på hærferd, men en karakteristikk av hele datidens samfunn.{{tr}} «Vikingtiden» som betegnelse for en epoke ble etablert på 1800-tallet, ifølge Jørgen Haavardsholms avhandling.<ref>{{Kilde www|url=http://www.hf.uio.no/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/arkiv/dok-disp/d-navn/haavardsholm.html|tittel=Jørgen Haavardsholm - disputas: Vikingtiden som 1800-tallskonstruksjon|besøksdato=2017-09-24|forfattere=|dato=5. jan. 2006|språk=no|verk=www.hf.uio.no|forlag=|sitat=|arkiv-dato=2017-09-24|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170924184434/http://www.hf.uio.no/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/arkiv/dok-disp/d-navn/haavardsholm.html|url-status=død}}</ref> I vikingtiden var det ikke nødvendigvis noe klart skille mellom handel og plyndring.<ref name=":6" /><ref name="Gunnes" /> [[Gro Steinsland]] skriver at [[Harald Hardråde]] reiste østover og kom til Bysants med 500 vikinger. Slike leiesoldater hos keiseren i [[Bysants]] blir i sagaen kalt «væringer» («varjager» i russiske kilder fra 1100-tallet).<ref name=":7" />

Andre betegnelser på innbyggerne i Skandinavia er kjent blant annet fra den beretningen [[Ottar fra Hålogaland|Ottar]] ga den engelske kong [[Alfred av England|Alfred]] ca. 880. Ottar fra Hålogaland skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk, og Ottar selv «bodde lengst nord av alle nordmenn». Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Ottar identifiserte samer/finner ved deres nomadiske livsform og at de til dels holdt til nord for nordmennene.<ref name="Gunnes" /><ref>Orning, Hans Jacob: En vestlandskonge? ''Klassekampen'', 18. februar 2013.</ref><ref>Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008, s. 13. ISBN 978-82-530-3147-7</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Ottars verden | utgivelsessted = Tromsø Tromsø museum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121805046 | side = }}</ref>

Viking har vært brukt og brukes som fornavn. I 2018 var det 17 personer i Norge med Viking som fornavn.<ref>https://www.ssb.no/navn oppslag 20. januar 2018</ref> I gards- og ættesoge for [[Evanger]] forekommer Viking som fornavn 27 ganger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schjærven, Lars | utgivelsesår = 1982 | tittel = Evangerboka: gards- og ættesoge. Bind 1. | isbn = 8271010875 | utgivelsessted = [Voss] | forlag = Voss bygdeboknemnd | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010070708017 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schjærven, Lars | utgivelsesår = 1984 | tittel = Evangerboka: gards- og ættesoge. Bind 2 | isbn = 8299122104 | utgivelsessted = [Voss] | forlag = Voss bygdeboknemnd | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010070708034 | side = }}</ref>