Redigerer Vennskap (norrønt) (avsnitt)

=== Vennskap mellom konge og høvding ===
Vennskap mellom en høvding og en konge var et viktig redskap for både konge og [[høvding]] for sikre deres egne interesser. Vennskap ble brukt av kongene til å sikre makt i sitt eget kongedømme. Denne måten å sikre makt var vanlig i [[tidlig middelalder]] og [[høymiddelalderen]] frem til 1100-tallet.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 65</ref>

Kongen var nødt til å konstant sikre seg høvdingens lojalitet. Dette ble gjort å danne vennskap til forskjellige høvdinger. Høvdinger fikk ikke vennskap med andre høvdinger automatisk bare fordi de var venner med en felles konge. De var nødt til å inngå vennskapsbånd mellom seg. Hvis høvdingene som tjente en konge havnet i konflikt med hverandre var det kongens jobb å mekle mellom dem og få et forlik. Det var viktig for kongen og få i stand et forlik høvdingene kunne leve med, eller kunne han risikere å miste vennskap. Det var farlig for en konge å favorisere mellom høvdingene, da dette ble oppfattet negativt.

For å opprettholde vennskapsbåndet var kongen nødt til å gi gaver til høvdingen som et tegn på at de fortsatt hadde et godt vennskap. I retur skulle høvdingene bistå kongen i konflikter enten med mannskap, midler eller råd. Høvdingene hadde i det norrøne samfunnet et større behov for midlene kongen hadde å tilby, enn resten av Europa da høvdingene i det norrøne samfunnet var i sammenligning fattigere enn sine europeiske likemenn.

Høvdingene i det norrøne samfunnet mistet gradvis makten over sine områder. Det var risikabelt og ikke ha vennskap med kongen. Høvdinger som havnet i konflikt med kongen, kunne risikere å miste kontroll over sine områder. En vanlig måte for høvdingene å sikre kontroll over sitt område og få større rikdom var å bli kongens lendmann, kongens håndgagne menn. Høvdingene ga sine områder over til kongen og fikk dem tilbake som len.

Når det var flere konger i et kongedømme som det var i [[Norge]] en tid. Kunne høvdingene spille på konflikten mellom kongene. En høvding kunne da få bedre betingelser enn han ville fått hvis det kun en konge.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69</ref>

I [[borgerkrigstiden]] kunne høvdinger prøve å inngå vennskapsbånd med den fiendtlige kongen, menns de fortsatt var i tjeneste hos sin egen konge. Kong [[Sverre Sigurdsson]] skal ha hevdet at flere av [[Magnus Erlingsson]] sine lendmenn ønsket å inngå vennskap med ham, mens de fortsatt var Magnus Erlingsson sine håndgangne menn.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 70</ref>

Vennskapsbåndet var gjensidig, det betydde at kongen også måtte oppfylle de kravene han hadde blitt enige med høvdingene han hadde gått i vennskap med. Hvis kongen ikke klarte å oppfylle sine forpliktelser kunne han risikere å miste vennskapet til høvdingene under ham og dermed deres støtte. Høvdingene kunne ikke uten videre bryte vennskapsbåndet til kongen. Det var sett på som et tap av ære å bryte et fungerende vennskap. 

Hvis kongen hadde vært en dårlig venn, kunne høvdingene bryte vennskapsbåndet de hadde med ham, uten å miste noen ære. Det var legitimt å bryte vennskap med dårlige venner. Dette ble konsekvensen for [[Olav den hellige]]. Flere høvdinger hadde oppfattet Olav som en dårlig venn, da de følte seg forsømt av ham. De brøt da vennskapet med ham og skiftet side i krigen mot [[Knut II av Danmark|Knut den mektige]].<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69-70</ref>

[[Island]] var i unntakposisjon i det [[Norrøn|norrøne samfunnet]]. De islandske høvdingene kunne styre over sine egne områder med liten innblanding utenfra. Det var derimot vanlig for islandske høvdinger med ambisjoner å inngå i vennskapsbånd med konger.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2010): 73</ref> Dette endret seg på 1200-tallet når den norske kongen [[Håkon Håkonsson]] prøvde å øke sin innflytelse over Island. I årene 1264-1266 ble Island et norsk skatteland og høvdingene ble kongens lendmenn.

Fra midten av 1100-tallet begynte vennskapet å miste sin posisjon i samfunnet. Det vokste frem en ny ideologi basert på lydighet og tjeneste. Makten ble bygget ovenfra ifra Gud, den ble ikke bygget opp nedenfra av vennskapsbånd med høvdinger. Da vennskapet mistet posisjon var ikke kongene like avhengig lenger å inngå vennskap med høvdingene. Kongen fortsatte å inngå i vennskapsbånd, men kun med sine viktigste støttespillere.