Redigerer Varme (avsnitt)

==Varmetransportmekanismer==

Som nevnt ovenfor vil varme søke å flytte seg fra et område med en gitt temperatur til et område med lavere temperatur. Denne varmetransporten foregår via en eller flere av mekanismene [[varmeledning]], [[konveksjon]] og [[stråling]], men aldri med mer enn to på en gang. {{trenger referanse}}

===Varmeledning===
[[Varmeledning]] eller [[termisk konduksjon]] er den vanligste måten varme transporteres i et [[faststoff]]. I en mikroskopisk skala foregår varmeledningen ved at varme, hurtigbevegende eller vibrerende [[atom]]er eller [[molekyl]]er vekselvirker med naboatomer og/eller -molekyler og derigjennom overfører noe av sin energi til disse naboene.

[[Metall]]er i fast form har stor [[varmeledningsevne]], grunnet at gitterstrukturen til atomene i metallet gjør overføringen av energi ved konduksjon svært effektivt.

[[Peltier-Seebeck-effekten]] fenomenet er at en [[temperaturgradient]] setter opp et elektrisk felt i et elektrisk ledende stoff. [[Termoelektrisitet]] oppstår fra relasjonen mellom elektronene,  varmestrømmer og elektriske strømmer.

===Konveksjon===

[[Konveksjon]] er normalt den dominerende [[varmetransport]]-mekanismen i [[væske]]r og [[gass]]er. Konveksjon er strømning i et [[fluid]]. For eksempel når vann varmes i en kjele på en komfyrplate, vil varmt vann fra bunnen av kjelen stige opp slik at det blander seg med det kaldere vannet i overflaten eller tvinger dette ned mot bunnen. Det er vanlig å skille mellom to typer [[konveksjon]], fri eller naturlig konveksjon drevet av [[oppdrift]]s-krefter, og tvungen konveksjon som krever en [[vifte]], [[pumpe]] eller liknende.

===Stråling===

[[Stråling]] er også en varmeutvekslingsmekanisme. Det er den eneste varmeutveksling som foregår i fravær av et transportmedium, og derfor eneste måten varme kan transporteres gjennom vakuum. [[Varmestråling]] er et direkte resultat av [[atom]]/[[molekyl]]-bevegelser i materialet. Siden disse atomene og molekylene inneholder ladete partikler ([[proton]]er og [[elektron]]er), vil deres bevegelser gi en utsendelse av [[elektromagnetisk stråling]] som frakter energi vekk fra overflaten. Samtidig vil den samme overflaten bestråles fra omgivelsene. Mengden utsendt stråling øker med temperaturen. Netto strålingsutveksling vil gå i pluss eller minus avhengig av hvor stor miksen av temperaturer på overflatene som deltar er i forhold til egen overflatetemperatur.

For objekter ved romtemperatur (~300 K) vil de fleste fotonene som sendes ut fra overflaten være i den [[infrarød]]e delen av spekteret. Det betyr ikke at dette er det eneste frekvensområdet som bidrar til strålingen. Frekvensene som sendes ut avhenger i stor grad av overflatens struktur og stoffet den består av. For varme objekter som et bål med temperaturer rundt 700 K vil de mest intense frekvensene ligge i den synlige del av spekteret. Hver gang elektromagnetisk stråling sendes ut og deretter absorberes blir varme overført. Dette prinsippet brukes f.eks. i [[mikrobølgeovn]]er og ved [[laserskjæring]].<ref name="LHL"> E. Lillestøl, O. Hunderi og J.R. Lien, ''Generell Fysikk, Bind 2'', Universitetsforlaget, Oslo (2001). ISBN 82-15-00006-1.</ref>