Redigerer Ungtyrkerne (avsnitt)

== Ungtyrkerne under første verdenskrig ==
{{se også|Folkemordet på armenerne}}
I november 1914 trådte Det osmanske rike inn i [[første verdenskrig|verdenskrigen]] på de tyskledede [[Sentralmaktene]] sin side, mot [[Trippel-ententen]] (Storbritannia, Frankrike, Russland) og dens allierte. Etter alvorlige kampnederlag begynte regjeringen å beskylde rikets kristne minoriteter, særlig armenerne, for støtte av eller sympati med den kristne krigsmotstander Russland og dermed for høyforræderi mot Det osmanske rike. Man beskyldte armenerne for å spionere for fienden og for å forberede opprør. Dette kunna muligens være riktig hva gjaldt mindre politiske grupper, men som kollektivanklage mot det armenske folk var det uten saklig grunnlag.

Men med dette som foranledning satte den ungtyrkiske ''[[Komiteen for enhet og fremskritt|İttihat ve Terakki Cemiyeti]]''-regjeringen i gang det som skulle bli til [[folkemordet på armenerne]]. Under tvangsdeportasjoner mot [[Den syriske ørken]] ved [[Deir ez-Zor]] omkom særlig i 1916 størstedelen av osmanerrikets armenske befolkning av tørst, sult, sykdom eller ved direkte drap. Det er blitt drøftet blant historikere om dette utfall allerede var det som var planen fra ungtyrkisk side, eller om det begynte som en generelt anti-armensk politikk som så eskalerte steg for steg på grunn av en indre dynamikk slik at resultatet like fullt var et folkemord.

Men under enhver omstendighet var det et sterkt ønske på ungtyrkisk ledernivå,  å foreta et preventivt anslag for å forebygge fremtidige problemer med de kristne minoriteter. 
[[Fil:Armeniangenocidemap.gif|thumb|350px]]
Fra april 1915 ble hundretusener fordrevet fra sine hjem, og deportert til fjernere provinser – særlig til den nordlige del av det som i dag er [[Syria]]. Dette ble beskrevet som, og rettferdiggjort på grunnlag av å være krigsbetingede tiltak. Helt fra begynnelsen foregikk det mordaksjoner under disse deportasjonene. Først massehenrettelser av arresterte lederskikkelser og intellektuelle, og deretter systematiske henrettelser av armenere som var innkalt til militærtjeneste. Disse ble først avvæpnet og segregert, og så sammenført til arbeidsbataljoner. Vergeløse kvinner, barn og gamle ble sendt ut på lange fotmarsjer, og ble underveis ofre for overgrep og drap utført av ledsagende tropper eller av angripende kurdere.

At dødsfall bare fant sted som beklagelige bivirkninger av deportasjonene, er altså ikke korrekt.

Det ble forøvet voldtekter og utblyndring av både kvinner og barn, skjønt det også viste seg mulig for mange å finne skånsel ved å bekjenne seg til islam.

Storvesiren og innenriksministeren, [[Talat Pasja]], forordnet riktignok direkte bare deportasjoner. Det ble også gitt formelle befalinger om å beskytte og forsørge de deporterte. Uoffisielt organiserte imidlertid ministeren en mordberedt ungtyrkisk partimilitia, og innsatte svært fanatiske provinsembedsmenn i viktige stillinger (og avsatte målrettet slike som ble betraktet som mer moderate og humane). Dette hadde som effekt å fremdrive en raskere utslettelse av armenerne som problem i de øsligere landsdeler. Som øverstkommanderende i det syriske interneringsområde forsøkte åpenbart Cemal Pasja å verne om de overlevende som nådde frem dit. Men her hersket det åpenbart dobbelte befalsstrukturer som motvirket Cemals offisielle linje.

Den armenske patriark i [[Istanbul]] meddelte den tyske ambassade at de provinser som var rammet av deportasjonene var hjem til ca 1,2 millioner armenere. Mesteparten av dem kunne ikke komme seg i sikkerhet og ble derfor ofre for fordrivelser og drap. Derimot ble de 80.000 armenerne i Istanbul – muligens av hensyn til det der nærværende sterkt representerte internasjonale diplomati – ikke deportert; unntaket var et antall av deres ledere og intellektuelle arrestert, deportert og de fleste av dem senere myrdet.

Både den tyske ambassade, og amerikanerne under ambassadør [[Henry Morgenthau senior]], anslo antall dødsofre blant armenerne til mellom 600.000 hhv 800.000 til én million. Fra sitt senere eksil i Tyskland mente Cemal Pasja, at det kunne være 600.000 ofre, og den senere tyrkiske president [[Mustafa Kemal Atatürk|Kemal Atatürk]] mente i 1920 overfor en amerikansk diplomat at det kunne dreie seg om 800.000 armenske døde.

Massakrene tok ikke slutt i 1916; det var mange tilfeller på senere tidspunkter. Det tilkom senere også mange som døde i kamp, eller ble drept i hevnaksjoner.

Også andre kristne folkegrupper, som [[pontusgrekere]] og [[assyrere]], ble utsatt for massakrer i etter måten stor skala.