Redigerer Truman Capote (avsnitt)

=== Første roman, ''Andre stemmer, andre rom'' ===
[[Fil:Truman Capote 1948.jpg|thumb|Capote fotografert av Carl Van Vechten, 1948. [[Jean Cocteau]] skal ha sagt til [[Colette]]: «Ta ikke feil av ham. Han ligner en ti år gammel engel. Men han er uten alder og har en stygg tankegang.»<ref>Beyer, Edvard, red. (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 12 «Etterkrigstiden». Cappelen. s.329</ref>]]
Etter kritikersuksess Capote fikk for en av sine noveller, «Miriam» (1945), skaffet ham oppmerksomhet hos utgiveren [[Bennett Cerf]], og førte til en kontrakt med forlaget [[Random House]] på å skrive en roman. Med et forskudd på 1500 dollar reiste Capote tilbake til Monroeville og begynte å skrive på ''Andre stemmer, andre rom'', og fortsatte på manuskriptet i [[New Orleans]], Saratoga Springs (New York), og [[Nord-Carolina]], og fullførte det til slutt i [[Nantucket County|Nantucket]] i [[Massachusetts]]. Romanen ble utgitt i 1948, og Capote beskrev den symbolske fortellingen som «en poetisk eksplosjon i meget undertrykt emosjon». Romanen er en delvis selvbiografisk refraksjon av Capotes barndom i Alabama. Tiår senere kommenterte han i ''The Dogs Bark'' (1973):

{{Sitat|''Andre stemmer, andre rom'' var et forsøk på å fordrive demoner, en ubevisst, aldeles intuitivt forsøk som jeg ikke var oppmerksom på, unntatt for noen få hendelser og beskrivelser, av dets vesen i noe alvorlig grad selvbiografisk. Når jeg leser den på nytt nå, finner jeg slikt selvbedrag utilgivelig.}}

Fortellingen fokuserer på den 13 år gamle Joel Knox i tiden etter at han har mistet sin mor. Joel blir sendt fra [[New Orleans]] i [[Louisiana]] for å leve med sin far som hadde forlatt da han ble født. Ved ankomsten til Skully's Landing, et meget stort, forfallent herskapsbolig på landsbygda i [[Alabama]], møter Joel sin triste stemor Amy, den utsvevende [[Transvestisme|transvestitten]] Randolph, og den trassige Idabel, en pike som blir hans venn. Han ser også en spøkelsesaktig «skeiv dame» med «feite, dryppende krøller» som glor på ham fra et vindu i øverste etasje. Til tross for Joels spørsmål er svarene om hvor hans far befinner seg et mysterium. Da han til sist får lov til å møte sin far er Joel forskrekket over å finne ut at han er rammet av [[tetraplegi]], en lammelse i rygg og lemmer, etter å ha ramlet ned trappene etter å ha blitt uoppmerksomt skutt av Randolph. Joel stikker av med Idabel, men blir rammet av [[lungebetennelse]] og kommer til sist tilbake til Landing hvor han blir pleiet frisk av Randolph. Underforstått i siste avsnitt er at den «skeive damen» fra vinduet er Randolph i hans gamle [[Mardi Gras]]-kostyme.

Gerald Clarke har i biografien ''Capote: A Biography'' (1988) beskrevet konklusjonen: «Til sist, når han går får å møte den skeive damen i vinduet har Joel akseptert sin skjebne som er å være [[homofil]], til alltid å høre andre stemmer og leve i andre rom. Dog, erkjennelsen er ikke en overgivelse, det er en frigjøring. «Jeg er meg,» han huier. «Jeg er Joel, vi er alltid det samme folket.» I en mening har Truman frydet seg over at han hadde inngått fred med sin egen identitet.»