Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Renessansen === 
{{utdypende|Renessansen|boktrykk}}
Renessansen er en periode som begynne så tidlig som 1300-tallet i Italia og varte så lenge som til 1600-tallet i andre deler av Europa.<ref name="brit">[https://www.britannica.com/event/Renaissance When did the Renaissance happen?] i artikkelen «Renaissance» i Britannica.com</ref> Dette var en periode med en rekke oppfinnelser og omveltninger som forandret dagsordenen. Avanserte kompass gjorde reiser over havet enklere og en rekke nyvinninger gjorde både jordbruk og handel enklere.<ref name="brit" />

I 1450-årene skjedde også flere hendelser som fikk stor betydning for utviklingen i renessansen. Papir eksisterte, men ved oppfinnelsen av [[boktrykk]]erkunsten i 1455, ble bøkene, og dermed også både ideene deres og språkene de ble skrevet på, langt mer tilgjengelige.<ref>Side 84–85, Wolff</ref> I 1453 ble [[Istanbul|Konstantinopel]] (dagens Istanbul) erobret av [[Det osmanske rike]]. Mange kristne romere emigrerte til Nord-Italia, og de tok flere verk fra [[antikken]] med seg, noe som skapte interesse for disse tankene fra oldtiden.<ref>Jonathan Harris: [https://the-orb.arlima.net/encyclop/late/laterbyz/harris-ren.html Byzantines in Renaissance Italy] - The Orb</ref> 

Riktignok var en rekke av de klassiske verkene, spesielt [[Platon]]s og [[Aristoteles]]', kjent i [[høymiddelalderen]], men før boktrykkerkunsten var kopiering av bøker tidkrevende og dyrt. Nå ble verkene lettere tilgjengelige. De ble også oversatt til italiensk. Imidlertid var det flere som ønsket å lese bøkene på originalspråket, noe som medførte at interessen for å lære seg [[latin]] og [[gresk]] økte. Dette var spesielt viktig med tanke på at flere av verkene til romere som [[Marcus Tullius Cicero]] ble regnet som svært gode kilder til argumentasjon, logikk og overtalelse. Dette førte til at latin, som var nesten utelukkende talt i kirken, utviklet seg til å bli et viktig språk hos de rike borgerne som skaffet seg utdannelse. Det var ikke bare åndelig utvikling som lå i ønsket om å forbedre utdannelsen. [[Argumentasjon]] og [[logikk]] var viktig i en verden som var fokusert på handel, bankvesen og diplomati som de norditalienske byene var. Utdannelse var dermed ikke noe som bare var vesentlig blant adelige og [[Presteskap|geistlige]] (presteskapet), men noe som hadde en praktisk funksjon.<ref>Side 37, Wiesener-Hanks</ref> Disse rike borgerlige betalte også selv for kunstverk, og dermed ble temaer fra nettopp antikken ofte like populære som de kristne motivene som hadde dominert tidligere.<ref>Side 95, Palmer, Colton</ref> 

====Kunst og håndverk====
[[Fil:Andrea Mantegna - The Lamentation over the Dead Christ - WGA13981.jpg|mini|[[Perspektiv]] var en vesentlig del av den nye stilen innen malekunst som renessansen brakte. {{byline|[[Andrea Mantegna]] (1431–1506)|type=Maleri}}]]
I Italia og Flandern ble det stadig flere rike borgere. Disse ønsket å leve mer bekvemme liv enn tidligere, noe som igjen førte til at kunstverk, møbelsnekring, arkitektur og annen utsmykning ble mer etterspurt. Det ble forventet høy kvalitet på håndverkene og på økt produksjon. I så måte passet ikke laugsystemet, som var tilpasset lav produksjon og prestisje med tanke på hvem som fikk oppgavene.<ref>Side 53–54, Palmer/Colton</ref>

Malerkunsten hadde utviklet seg allerede fra 1300-tallet med [[Giotto]] (1267–1337). Han vektla noe mer realistisk gjengivelse av motivene enn middelalderens malerier, som sjelden hadde gjenga personlighetstrekk eller [[perspektiv]]. På 1400-tallet skjedde en større forandring. Arkitekten [[Filippo Brunelleschi]] skisserte prosjektene sine med svært dyktig perspektivgjengivelse, og [[Masaccio]] lyktes å male med samme regler for hvordan man gjengir perspektiv. [[Sandro Boticelli]] malte [[akt]]malerier og mytologiske motiver med elegante mennesker, før malere som [[Leonardo da Vinci]] og senere [[Michelangelo]] og [[Rafael]] både utviklet perspektivet og bygget videre på sterke personlighetstrekk i mennesket, god bruk av farger og lys og en anatomisk korrekt gjengivelse av menneskekroppen.<ref>Side 31, Dana Arnold: ''Art History - A Very Short Introduction'', Oxford, 2004</ref><ref>[http://www.op-art.co.uk/history/perspective/ Op Art History Part I: A History of Perspective in Art] - Op Art</ref> Skulptur hadde en liknende utvikling, faktisk noe tidligere.<ref>Side 335–337, Greer, Lewis</ref> Innen arkitektur var Brunelleschi en av de store utviklerne av tilbakekomsten av de runde buene, og dermed et oppgjør med de spisse buene. De spisse buene fikk kallenavnet «gotiske», da [[goterne]] ble forbundet med den «mørke og kunnskapsløse» middelalderen.<ref>Side 331–333, Greer, Lewis</ref>

Perioden hadde en naturlig stopp i 1527, da spanske og tyske leiesoldater nær ødela Roma gjennom plyndring, voldtekt og drap. Kunsten fortsatte imidlertid å utvikle seg andre steder, da gjerne i Tyskland.<ref>Side 62, Palmer, Colton</ref>

==== Internasjonal handel og bankvirksomhet ====
En av utviklingene som gjorde handel lettere, både i Nord-Italia, Flandern, Nederland og i hansabyene, var at den ble beskyttet av en samlet flåte, det vil si at skipene var godt bevæpnet, og kunne fungere som en mektig flåte og angripe problematiske områder. Dette fungerte godt, både i nord med de nye nederlandske handelsskipene, og i sør med Venezia.<ref name="Side 285, Greer, Lewis"/> I tillegg hadde de store handelsselskapene kontorer andre steder. Slik kunne florentinske handelsmenn ha et kontor i Flandern for å sikre gode avtaler. Ved bruk av [[veksler]], et slags sjekksystem, kunne også disse kontorene love penger som betaling dersom de ikke hadde det for hånden. Flamske handelsmenn kunne da for eksempel veksle dem inn i gull da de kom til Firenze og hovedkontoret.<ref>Side 286,87, Greer Lewis</ref>

Selv om lån av penger med rente ble uglesett, ble det funnet veier utenom som kirken til en viss grad godtok. Lån med relativ lav rente til folk som hadde råd til det var akseptert, og mange banker vokste opp. Bankfamilier som [[Medici]] i Firenze og [[Fugger]] i Bayern tjente seg rike på dette.<ref>Side 287–288, Greer, Lewis</ref>