Redigerer Thomas Aquinas (avsnitt)

== Teologi ==
[[Fil:Thomas Aquinas by Fra Bartolommeo.jpg|miniatyr|Thomas Aquinas, av [[Fra Bartolommeo|fra (= broder) Bartolommeo]].]]
Thomas understreket at absolutt lydighet mot paven er en betingelse for å bli frelst, og han var den første som innførte læren om pavens ufeilbarlighet (noe som vanskelig lar seg forene med at pave [[Honorius I]] ble fordømt som [[kjetter]] etter sin død). Hva [[nattverd]]en angår, forsvarte Thomas utdelingen i én skikkelse, dvs. at det på den tid var blitt vanlig at altergjestene bare fikk brød, men ingen vin. Thomas støttet dette ut fra en frykt for å sløse med Kristi «blod» (vinen). Dessuten er hele Kristus angivelig til stede i hvert av elementene, så altergjester som bare får brød, mottar like fullt hele Kristus. Om botens sakrament hevdet Thomas at man bare får [[tilgivelse]] for [[dødssynd]]er om man bekjenner dem for presten, som deretter gir [[syndsforlatelse]]. Hva [[avlat]]shandel angår, forsvarte han denne ved å hevde at kirken sitter på et overskudd av Kristi og helgeners velgjerninger, som andre kan få andel i gjennom avlat.<ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 207), forlaget Haase, København 1973</ref>

Thomas' bevis for [[sjel]]ens udødelighet er at sjelen er immateriell. Former som er bundet til kroppen, f.eks. dyrenes sjel, oppløses etter døden liksom dyrekroppen. Menneskesjelen derimot, forstår allmenne begreper utover enkelte ting og vesener, og må derfor ha en stoffløs eksistens. Dermed er den også hevet over den fysiske verden. Den kan ikke utslette seg selv, fordi dens vesen er uløselig knyttet til eksistens, slik at den ikke kan opphøre å være. I tillegg mener Thomas at sjelen har en iboende lengsel etter udødelighet, og ifølge Thomas kan en naturlig lengsel ikke forbli uoppfylt.<ref>Olav Aukrust: ''Dødsriket'' (bind 3, s. 87), forlaget Cappelen, Oslo 1995, ISBN 82-504-2256-2</ref>

Blant andre [[Origenes]] betvilte berettigelsen av en evig helvetesstraff, men Thomas forsvarte den med at dødssynd fortjener evig straff, fordi dødssynder er brudd på Guds lov, gjort med fullt overlegg og fri vilje. Desto høyere stilling i samfunnet den fornærmede part har, desto større er krenkelsen. Følgelig må det å krenke Gud selv innebære uendelig ondskap, og til denne uendelige skyld samsvarer en uendelig straff. Siden menneskekroppen ikke er i stand til å lide en uendelig intens smerte, må straffen være utstrakt over uendelig tid for at kravet om uendelighet kan oppfylles. Det onde øver en så sterk tiltrekning på menneskenaturen at ingen tidsbegrenset straff eller trussel om utslettelse vil kunne avskrekke den fra synd. Truer Gud med evig straff, må han også utøve den. Motstandere av dette dogmet anfører at den kristne gud er en barmhjertighetens gud. Men barmhjertigheten er forbeholdt denne verden, mens Gud i det hinsidige praktiserer absolutt rettferdighet.<ref>Olav Aukrust: ''Dødsriket'' (bind 3, s. 144)</ref>

Ved [[oppstandelse]]n gjenskapes menneskekroppen av sine oppløste stoffer. Men hva hvis personen ernærte seg av andre menneskers kjøtt? Thomas klargjør problemet med [[kannibalisme]] med at det ikke består noen fare for at flere mennesker vil gjøre krav på de samme stoffene, siden en ganske liten stoffmengde som engang har tilhørt en kropp, er nok til at Gud i sin miskunn gjenskaper hele kroppen. I tilfellet med kannibalen er det nok med [[sæd]]en han engang ble skapt av for å gjenskape hele kannibalen. Om også hans far var kannibal, vil likevel sæden gjenoppstå i det som ble skapt av denne sæden.<ref>Olav Aukrust: ''Dødsriket'' (bind 3, s. 126)</ref>

Om barn som dør uten [[dåp]], antar Thomas at de kommer til [[dommedag]], ikke for å dømmes, men for å skue dommerens [[glorie]].<ref>Olav Aukrust: ''Dødsriket'' (bind 3, s. 133)</ref> På spørsmål om ikke de frelste i [[paradis]] vil få gleden over sin frelse spolert av å se slekt og venner pines i [[helvete]], svarer Thomas at de salige er fullkomment enige i Guds vilje, slik at de ikke lenger føler noen sorg over de fordømtes lidelser. Ikke minst er straffens grusomhet en evig ansporing for de frelste til å føle takknemlighet mot Gud, som i sin miskunn har spart dem selv for slik smerte.<ref>Olav Aukrust: ''Dødsriket'' (bind 3, s. 145)</ref>