Redigerer Sverre Riisnæs (avsnitt)

== Fred og rettsoppgjør ==
[[File:St. Edmunds vei 49.jpg|thumb|St. Edmunds vei 49 på Abbediengen i Aker, nå Oslo, hvor Sverre Riisnæs bodde før og under krigen.]]
Riisnæs ventet i sitt hjem i St. Edmunds vei 49 på [[Abbediengen]] i [[Aker]] da sammenbruddet kom, mens kone og sønn evakuerte til slektninger. [[7. mai]] ble han hentet av [[Hauptsturmführer|SS-Hauptsturmführer]] [[Olaf T. Lindvig]] og kjørt til [[Skallum|Skallum gård]] i [[Bærum]]. Lindvig forsvant for å hente et kompani fra [[SS-skijegerbataljon Norge]] for å styrke posisjonen ved Skallum, men disse var allerede dimittert, og Lindvig ble arrestert. De øvrige på Skallum gård, inkludert [[Egil Reichborn-Kjennerud]] som disponerte denne, kledde seg i sivil og reiste natten til 8. mai med buss og ni personbiler forbi [[hjemmefronten|hjemmefrontsmennene]] som hadde forskanset seg rundt gården, mens [[Henrik Rogstad]], Jonas Lie og Riisnæs ble igjen. [[11. mai]] [[1945]], etter tre dager med forsøk på forhandlinger om overgivelse, skjøt Rogstad seg selv, mens Lie døde uten ytre skader, antakelig av stress og stort alkoholkonsum. Da Riisnæs oppdaget at han var alene, gikk han ut med et hvitt tøystykke i hendene til [[hjemmefronten|hjemmefrontsoldatene]]<ref name="nrk12257942" /> og ble kjørt til [[fengsel]]et i Møllergata 19. Han satt også på [[Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Ilebu]] og var til observasjon på [[Gaustad sykehus]]. Det er grunn til å tro at han her spilte ut all sin virkelige eller simulerte galskap til legene [[Ørnulv Ødegård]] og [[Jon Leikvam]].{{tr}}

Riisnæs ga et intervju til NRK mot slutten av livet, det ble frigitt i 2020 etter å ha vært båndlagt i 35 år. Riisnæs var 7. mai hjemme hos familien på Abbediengen i Oslo, og på formiddagen skulle han ta sitt liv med gift etter at kone og barn var ute av huset. Ifølge intervjuet hadde han fått giften av legen [[Hans Eng]], og han satt med giftpillene i hånden da det kom NS-folk på døren og han fikk skyss med lastebil til Skallum. Da de fikk beskjed om at Vidkun Quisling hadde overgitt seg, ble kompaniet med frontkjempere dimittert, noe som gjorde Jonas Lie rasende. Riisnæs fortalte at de var livredde i maidagene mens de satt omringet på Skallum gård. Til slutt var bare Riisnæs, Lie og Rogstad igjen på Skallum. Ifølge Riisnæs vurderte de å kjempe videre. Lie kastet på et tidspunkt i frustrasjon en håndgranat mellom dem, Riisnæs skal da ha avverget at den gikk av. Henrik Rogstad ville ikke gå i fengsel og skjøt seg. Riisnæs fortalte at han etter avtale avfyrte et skudd mot Rogstads hode for å være sikker på at han var død. Et avskjedsbrev funnet på Skallum tyder på at de tre hadde inngått en selvmordspakt.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/vestland/ns-ministeren-sat-med-giftpillene-i-handa-1.15000921|tittel=NS-ministeren sat med giftpillene i handa|besøksdato=2020-05-09|dato=2020-05-08|fornavn=Bård|etternavn=Siem|språk=nn-NO|verk=NRK}}</ref>

Det ble åpnet [[Det norske landssvikoppgjøret|landssviksak]] mot Riisnæs 3. juni 1947, men rettsforhandlingene måtte oppgis 9. juni på grunn av hans sinnstilstand. Han viste en bisarr oppførsel i fengselet og ikke minst i retten, med skriking, roping, latter, dyriske hyl, grimaser og høylytte kommentarer, særlig til dommeren, og han måtte iblant holdes fast av fire betjenter. Innimellom kunne han komme med relevante resonnementer og forsvar for etterhvert å gå over i skrik og roping. Fagkunnskapen var uenig og hadde vanskeligheter med å sette presise diagnoser på hva som plaget Riisnæs; en rekke diagnoser og kombinasjoner av disse ble lansert uten særlig overbevisning.

Milorg-sjef Jens Wulfsberg som arresterte Riisnæs på Skallum, var sikker på at han spilte sinnssyk og ikke hadde planer om å ta sitt eget liv. Historikeren Nils Johan Ringdal mener at Riisnæs spilte sinnssyk for å slippe dødsstraff. Riisnæs hadde vært statsadvokat og visste godt hva som skulle til for å bli regnet som strafferettslig utilregnelig.<ref name=":0" />