Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Tsaren og finnene ===
Den russiske tsaren var i egenskap av storfyrste av Finland statsoverhode i det autonome storfyrstedømmet. Da den ellers [[autokrati]]sk innstilte [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] besteg tronen i 1825, anerkjente han tross alt Finlands særstatus og gav den samme tron-eden som sin forgjenger, noe som ble en tradisjon for alle etterkommerne. Ved hoffet i St. Petersburg fantes ''Kommittén för de finska ärendena'' som forberedte bestemmelser som gjaldt Finland. Komiteen, som besto av finske statsborgere, ble oppløst i 1826 og oppgavene overtatt av statssekretæren, fra 1834 ministersekretæren for finske anliggender. Også disse var finske statsborgere.

Komiteen for finske anliggender ble gjenopplivet i [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]]s regjeringstid (1855–1881) da det også skjedde andre store forandringer i den finske forvaltningen.<ref>Klinge, s. 32 og 198; Virrankoski I, s. 414</ref> Generalguvernøren som representerte det russiske riket, var vanligvis en russer. Enkelte bodde i [[Helsingfors]] og oppfattet embetet i Finland som sin hovedoppgave, som [[Nikolaj Adlerberg]] med tjenestetid 1866 til 1881, mens andre spilte en sentral rolle i imperiet og oppfattet generalguvernørstillingen som en bigeskjeft, som fyrst [[Aleksandr Sergejevitsj Mensjikov|Mensjikov]].

Arvtakeren Nikolaj I bestemte seg fra første stund for å innvilge finnene betydelig innflytelse over egen utvikling. Da revolusjonære opptrinn grep om seg i både [[Polen]] og [[Sverige]] i 1830, fryktet mange en tilsvarende opprørsstemning i Finland. Tsaren valgte klokelig å vinne finnenes lojalitet ved samarbeid snarere enn maktbruk, og finnene vant ytterligere innrømmelser da de forble lojale i hele revolusjonsåret. Den nye generalguvernøren, prins [[Aleksandr Sergejevitsj Mensjikov]], valgte en forsiktig samarbeidsstrategi overfor finnene i perioden 1831 til 1855.<ref>Jutikkala, side 301.</ref>

Det fantes krefter i Russland som ønsket en hardhendt russifisering av Finland, eksempelvis innenriksminister Perovskij. Finnene leste og skrev på svensk, og i en periode uten noen finsknasjonal oppvåkning, var det trolig bare det russiske autokratiet som hindret slike ekstreme russiske strømninger fra å vinne fotfeste.<ref>Jutikkala, side 302.</ref> Finske offiserer gjorde villig karriere i tsarens Russland og deltok i militæraksjoner i Polen og Tyrkia, og russisk ble studert i finske skoler og læresteder. En russer finansierte endog utgivelsen av en finsk ordbok, og tsar Nikolaj I priset seg over finnenes lojalitet. Finnenes frihet førte uvegerlig til oppblomstring av finsk nasjonalfølelse, og bare få tiår etter finskekrigen føyet Runebergs ''Fänrik Ståls sägner'' seg inn i et gryende, finsk uavhengighetsbevegelse.<ref>Jutikkala, side 303-304.</ref>

Først med [[Revolusjonene i 1848|revolusjonene i Europa i 1848]] ble tsaren mer mistenksom innstilt overfor politiske utbrudd av finsk nasjonalisme og bruken av finsk språk. Mens svensk språk ble tolerert, utviklet anti-finske krefter i både de russiske og finske regjeringene en holdning som ledet til forbud mot ikke-autoriserte, finske skrift i [[1850]]. Både svensk-språklige og russiske ledere anså – trolig feilaktig – at de finske nasjonalistene var sympatisk innstilt overfor den europeiske revolusjonsbevegelsen. I virkeligheten var de gryende liberale kreftene blant studenter og yngre ledere lite opptatt av språkspørsmål.<ref>Jutikkala, side 305, 322-323.</ref> Trolig var forbudet fra russisk side hovedsakelig anti-vestlig motivert, og ikke språkpolitisk motivert som noe anti-finsk tiltak. Etter bare fire år ble da også forbudet ''de facto'' lagt til side, mens Nikolaj I fortsatt regjerte.