Redigerer Statsrådssaken (avsnitt)

==Riksrett==
Sverdrup og hans tilhengere planla å reise [[riksrett (Norge)|riksrett]] mot regjeringen for ikke å rette seg etter det de anså for å være en gyldig grunnlovsendring. Men de forholdt seg taktisk, og ventet til etter [[Stortingsvalget 1882|valget i 1882]]. Sverdrup og hans tilhengere forventet da å fylle opp så mange plasser i Stortinget at de kunne kontrollere både [[Odelstinget]] (hvis rolle var å bestemme om det var grunn til å reise tiltale eller ikke) og [[Lagtinget]] (hvis rolle var å dømme i riksrettssaker sammen med dommere fra [[Høyesterett]]). I stortingsvalget fikk venstresiden over 60 prosent av stemmene, noe som ga dem 83 mandater og riksrettsflertall. [[Christian Selmers ministerium]] ble stilt for Riksretten 23. april 1883. Formelt sett var det kongen som hadde nektet å godkjenne vedtakene om statsrådenes møteplikt, men det var reelt sett regjeringens avgjørelse og kongen kunne dessuten ikke stilles for retten. Rettssaken ble langvarig, blant annet på grunn av spørsmål om [[habilitet]], men til slutt falt dommen 27. februar 1884, hvor statsrådene i Selmers regjering ble dømt til tap av sine embeter, og dermed regjeringsmakten, og pengebøter. Etter regjeringens avgang utnevnte kongen først selv en ny [[Christian Schweigaards ministerium|regjering]] under ledelse av [[Christian Schweigaard]], men uten tillit i Stortinget kunne ikke regjeringen sitte. Den 1. juli 1884 sanksjonerte kong Oscar så loven om statsrådenes møteplikt i Stortinget. Kongen utnevnte opposisjonsleder Johan Sverdrup, som hadde tillit i Stortinget, til ny statsminister i Norge 26. juni 1884.<ref name=Myhre2012 /> Fra dette tidspunkt har parlamentarismen blitt regnet som innført i Norge, selv om den først 20. februar 2007 ble skrevet inn i Grunnloven.<ref>{{Kilde www|url = http://www.stortinget.no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen-i-utvikling/|tittel = Parlamentarismen i utvikling|besøksdato = 2013-11-14|utgiver = [[Stortinget]]|dato = 2009-10-01}}</ref>