Redigerer Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

==Kontakten med nordmenn ==
[[Fil:PlakatKrigenAdvarsel 1941.jpg|thumb|Plakat fra Hammerfest med ordrer til sivilbefolkningen fra byens politimester. Enhver kontakt med sovjetrussiske fanger er forbudt. Den som trosser dette stilles for krigsrett. Sympatiytringer overfor fienden eller fangene trekker de alvorligste følger med seg for befolkningen.]]
[[Fil:Russefangearbeid (1).jpg|thumb|left|Skrin laget av halm. Gave fra en sovjetisk fange på Møvik i Kristiansand til en nordmann som hjalp ham. {{ byline| Karl Ragnar Gjertsen }}]]
{{sitat|Mange av oss har bare det norske folk å takke for at vi kom igjennom med livet i behold.|Leirkommandant Ulanov i Bodø i brev av 14.5.1945 til Stalin <ref name="ReferenceA">Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 2</ref>}}

All kontakt mellom sivile nordmenn og de sovjetiske fangene var forbudt, ifølge en forordning utstedt av [[Josef Terboven]] fra september 1941. Kontakt med fanger ble straffet med fengsel, bøter eller tukthus.<ref>Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 396 - 397</ref>

Det kom aldri noe opprop fra Hjemmfronten eller regjeringen i London om å hjelpe de sovjetiske krigsfangene. Likevel fikk de hjelp av det norske folk. Denne hjelpen var basert på enkle menneskelige reaksjoner fra dagliglivet. Når mennesker var i så stor nød som de sovjetiske krigsfangene sto mange opp for å hjelpe. I lokalsamfunn der det var fangeleirer så lokalbefolkningen fangene mer eller mindre daglig. De marsjerte ut fra leirene om morgenen til en arbeidsplass og tilbake på ettermiddagen. Noe av kontakten foregikk også gjennom piggtrådgjerdene.

De tyske vaktene hadde Terbovens forordning å forholde seg til, men valgte oftest å se bort om de oppdaget at de sovjetiske fangene fikk mat fra nordmenn. Tyskerne hadde også noen svake punkter, og disse benyttet norske hjelpere seg av. Det var ofte barn som fikk i oppgave å formidle matpakkene til de russiske fangene. Tyske soldater var svake for norske barn. Matpakkene ble ofte gjemt der de visste fangene ville finne dem.<ref>Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 509 -510</ref>

{{sitat|Hver dag vandret det fanger forbi vårt hus til og fra arbeid.... Våre mødre sendte ofte oss unger av gårde med mat til fangene der de arbeidet, når vi hadde noe til overs. Fangene så når vi kom med maten. Den lå innpakket i papir, og som oftest i det vi på den tiden kalte for torgvesker. Disse måtte vi forsøke å få lempet over til fangene når vokterne ikke så det. Noen fangevoktere var greie og snudde ryggen til når de så vi kom, mens andre ikke tillot oss å få gi fangene mat. Da måtte vi bare ta med oss vesken hjem igjen og vente til neste dag i håp om at det da var andre og snillere voktere. Når fangene fikk tak i vesken var de snare med å få gjemt bort maten inne i hemmelige lommer i klærne sine. Så slengte de vesken tilbake til oss. ...|Odd Kristian Dahle, Namsos, som var 10 år da russerfangene ankom hjembyen, i brev til M.Haugland.<ref name="ReferenceA"/>}}
[[Fil:Box 23 BG.jpg|venstre|miniatyr|Liten boks med dekorasjon av [[halm]] laget av sovjetisk krigsfange som satt i [[Tvangsarbeidsleiren i Hokksund|fangeleir i Hokksund]]]]
Ufarlig var det ikke for nordmenn å ha kontakt med de sovjetiske fangene. Det hendte at norske hjelpere ble skutt av tyske vakter. 19. mai 1943 ble Karl Johan Lindstrand fra Lyngdal i Vest-Agder skutt bakfra av en tysk vakt da han ville hilse på fange som var i arbeid. Lindstrand drev kafe og snakket med alle, både tyskere og fangene fra Sovjetunionen. Den tyske ledelsen i Lyngdal likte ikke denne episoden, men den involverte vaktsoldaten ble unnskyldt med at han kom rett fra Østfronten.<ref>Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 400</ref>

Kontakten med nordmenn kunne utvikle seg til kjærlighet. Det mest kjente forholdet er [[Gunvor Galtung Haavik]], som forelsket seg i en fem år yngre østarbeider, Vladimir Kozlov fra Leningrad. Hun var ti år tidligere blitt betatt av russisk kultur, musikk og litteratur. Kozlov arbeidet på en fiskehermetikkfabrikk i Bodø da han havnet på sykehus og traff sykepleiersken Gunvor som kunne russisk – et intenst kjærlighetsforhold oppsto. Kozlov rømte og kom seg tilbake til Sovjetunionen. I 1945 ble Gunvor tolk for en alliert offiser med ansvar for de 40 000 krigsfangene i Nordland. Seinere fikk hun arbeid som sekretær ved [[Norges ambassade i Moskva|den norske ambassade i Moskva]] og kunne reiste til Leningrad og gjenfinne sin Vladimir. Et slikt forhold visste [[KGB]] å utnytte; Gunvor underskrev i 1950 en agenterklæring, og dom for hennes spionasje falt i Oslo byrett sommeren 1978. Da var hun allerede død.<ref>Magne Haugland: «Do svidanija – På gjensyn!» Commentum forlag 2008. s. 407- 420</ref>