Redigerer Son (avsnitt)

=== Stagnasjon og ny storhetstid ===

Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg likevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit.

Den første faste skolen kom i [[1806]]. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.

Med [[formannskapslovene|formannskapsloven]] av [[1837]] ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i [[1847]] opprettet de separate organer.

[[21. august]] [[1856]] ble det opprettet [[poståpneri]] i Son. I [[1855]] ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til [[Sverige]], via Christiania, åpnet. I [[1858]] ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil [[31. desember]] [[1866]], da den ble nedlagt. [[3. januar]] [[1867]] åpnet en ny telegrafstasjon i Son. [[Telefon]]en kom til Son den [[30. juli]] [[1898]]. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i [[1975]], og samme år ble telegrafen nedlagt.

Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i [[1890]] ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.

I [[1899]] skjedde [[Slettamordet]]. Den [[6. april]] ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en [[revolver]]. Hennes pleiesønn [[Thorvald Petersen Sletten]] ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning ([[dødsstraff]] hadde ikke vært brukt i Norge siden [[1876]]) til livsvarig fengsel, og i [[1901]], etter at siste anke var forkastet, ble han satt i [[Akershus landsfengsel]]. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten [[Alfred Eriksen]] i [[1906]] ''Sletten-saken'', hvor han hevdet at Sletten var uskyldig. Sletten ble i [[1907]] benådet og løslatt.

[[Fil:Stormangrep.jpg|thumb|[[Wilhelm Peters|W. Peters']] «Stormangrep på en fiskerlandsby», malt i 1895 mens kunstneren bodde i Son.]]
Tidlig i det [[20. århundre]] ble Son en kunstnerby. Kjente personer som [[Nils Kjær]], [[Ludvig Karsten]], [[Herman Wildenvey]], [[Ronald Fangen]] og den eksentriske maleren [[Carl Dørnberger|Karl Dørnberger]] er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.

I [[Brennevinsforbudet|forbudstiden]], perioden mellom [[1916]] og [[1927]], da [[brennevin]] var forbudt<ref>1917&ndash;1923 var også [[sterkvin|hetvin]] forbudt.</ref>, var Son kjent som et smuglerparadis. Brennevinskanner ble losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. [[Arthur Omre]]s roman «Smuglere» omhandler denne tiden; han bodde selv i Son en tid, og var involvert i smugleraktiviteten. I vittighetsbladet ''[[Hvepsen]]'' ble det i [[1924]] trykket et lite dikt om Son:

::''Soon er Norges fagreste idyl, san.''
::''Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.''
::''Der saa let man finder''
::''søte smaa veninder, &ndash;''
::''det er vort berømte forbuds skyld, san.''
::''Politi, san, er man fri, san,''
::''hovednæringsvei er smugleri, san.''

Diktet peker på en faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham.