Redigerer Solomon ibn Gabirol (avsnitt)

=== ''Fons Vitæ'' ===
''Fons Vitæ'' («Livets kilde»), hebraisk: מקור חיים, ''Meqor Hayyim''‎), hadde Gabirol som målsetting å skissere den ene siden av sitt filosofiske system, læren om materie og form. Av den grunn hadde ''Fons Vitæ'' også tittelen ''De Materia et Forma''. Manuskriptet i [[Bibliothèque Mazarine]] (det eldste offentlige bibliotek i [[Frankrike]]) har tittelen ''De Materia Universali''.

''Fons Vitæ'' består av fem avhandlinger som behandler henholdsvis (1) materie og form generelt og deres tilknytning i fysiske substanser («substantiæ corporeæ sive compositæ»); (2) substansen som ligger under verdens legemlighet («de substantia quæ sustinet corporeitatem mundi»); (3) bevis på eksistensen av «substantiæ simplices», det vil si mellomleddene mellom Gud og den fysiske verden; (4) bevis på at disse «substantiæ simplices», eller «det forståelige» (ved fornuften), er likeledes bestående av materie og form; (5) universell materie og universell form.

Hovedlæren i ''Fons Vitæ'' kan bli sammenfattet som følgende:

(1) Alle skapte ting består av form og materie.
(2) Det er sant for den fysiske verden, av «substantiis corporeis sive compositis», og er ikke mindre sant for den åndelige verden, av «substantiis spiritualibus sive simplicibus», som sistnevnte er forbindelsen mellom den første substansen, «essentia prima», det er guddommen og «substantia, quæ sustinet novem prædicamenta», som er substansen inndelt i ni kategorier — med andre ord, den fysiske verden.
(3) Materie og form er alltid og over alt i forholdet av «sustinens» og «sustentatum», «propriatum» og «proprietas», underlaget og egenskapen.<ref name="Jewish"/>

Hovedtesen i ''Fons Vitæ'' er at alt som eksisterer består av materie og form, selv sjel og intellekt, men ikke Gud i seg selv. Det er i seg selv en uvanlig tanke innenfor [[filosofiens historie]]. Denne læren er hva som senere skolastikere kalte for «[[universal hylemorfisme]]».<ref name="stanford"/> Den ene og den samme materie gjennomsyrer hele universet fra de høyeste begrensninger av det åndelige til de laveste begrensninger av det fysiske, unntatt den materie som er fjernet fra sin første kilde ved å bli mindre og mindre åndelige. Gabirol insisterer igjen og igjen at «materia universalis» er underlaget av alt som eksisterer.<ref name="Jewish"/>

Samtidig som vi er bedt om å kjenne Gud — forstått av Gabirol i form av tredelte begreper som en skjult den Første Kjerne og som en aktiv, manifestert Vilje og Visdom — er vi advart noen få linjer senere at det er umulig å virkelig kjenne den Første Kjerne, og at vi kan kun strebe etter å kjenne de ting som guddommen har skapt og opprettholdt.<ref name="stanford"/><ref>''Fons Vitæ'' 1.4, s. 6, linene 19–22</ref>

De nevnte tredelte begreper er at alle ting som eksisterer kan bli redusert til tre kategorier: den første substans, Gud; materie og form, verden; og viljen som mellomledd. Ibn Gabirol utleder materie og form fra det absolutte vesen. I guddommen synes han å adskille «essentia», vesenet, fra «proprietas», egenskapen, utpekt av «proprietas», viljen, visdommen, det kreative ord («voluntas, sapientia, verbum agens»). I realiteten tenker han på guddommen som et vesen og som en vilje eller en visdom, med hensyn til viljen som identisk med det guddommelige vesen. Denne posisjonen er underforstått i Gabirols lære som hevder at Guds eksistens er det som kan vites, men ikke Hans vesen eller forfatning.