Redigerer Slaget ved Chalons (avsnitt)

==Etterspill==
Dette slaget, særlig siden sir [[Edward Creasy]] skrev sin ''[[The Fifteen Decisive Battles of the World]]'', har blitt regnet som et av de viktigste slagene sent i antikken. Men selv om antallet kjempende ikke var så lite som i mange konflikter i de etterfølgende århundrene, var det ikke så stort som for eksempel det utvilsomt viktige [[slaget ved Adrianopel (378)|slaget ved Adrianopel]] i [[378]]. Og det stoppet ikke Attilas kampanje mot Romerriket. Året etter invaderte en svekket Attila Italia og skapte mye ødeleggelse. Han stoppet bare sin kampanje etter at pave [[Leo I (pave)|Leo I]] møtte ham vet et vadested i elven [[Mincio]]. Det var bare etter Attilas plutselige død i [[453]] og etter at de delte og kjempende hunniske styrkene angrep hverandre i [[slaget ved Nedao]] året etter, at hunerne forsvant som en trussel mot Europa.

Romerriket klarte ikke etter denne seieren å stige med fornyet militær makt, men i stedet ble det svekket, selv om dette gikk senere enn med hunerne. Til tross for mordet på Aëtius, så keiser [[Valentinian III]], så plyndringen av [[Roma]] av Geiserik i [[455]], var det fremdeles nok brukbare rester av Vestromerriket en generasjon senere som [[krigsherre]]r kjempet om. Å hevde at et slag er avgjørende, er å hevde at det forandret retningen på hendelser på en måte som ikke kan vendes. Hadde Attila vunnet, ville fremdeles riket hans ha gått i oppløsning ved hans død, Romerriket ville fremdeles gått mot slutten i vest, Gallia ville fremdeles ha vært prisen som vestgoterne, burgunderne og frankerne senere kjempet om.

Der er et par grunner til hvorfor dette slaget har beholdt sin episke viktighet ned gjennom århundrene. En er at, ved å ignorere [[slaget ved Qarqar]] som var glemt på denne tiden, det var den første betydelige konflikten som involverte store allianser på begge sider. Ingen enkelt nasjon dominerte sidene. Det var mer snakk om to allianser som møttes og kjempet i overraskende koordinasjon på den tiden.

Den andre grunner er at intenstiteten i denne kampanjen etterlot et dypt inntrykk på samtidige. Ikke bare plyndret Attila mye av Europa på en måte som ikke ble gjentatt i århundrer, men slaget fikk et rykte for nedslakting nesten umiddelbart. Med tanke på de store tapene, bemerket [[Edward Gibbon]] at de «antar et reelt og effektivt tap, nok til å rettferdiggjøre historiens bemerkning om at hele generasjoner ble feid unna av kongers galskap i en enkelt time». To samtidige beskrivelser som har overlevd viser at dette slaget hadde et rykte uten sidestykke for sin nedslaktning. Den første er fra Jordanes:
:For dersom vi tror våre eldre, steg en bekk som rant mellom de lave høydene gjennom sletten på grunn av blodet fra slakten. Den gikk ikke over sine bredder på grunn av regn, som bekker vanligvis gjør, men vokste av en merkelig strøm og ble til en liten elv på grunn av blodet. De som ble såret og måtte sløkke sin tørst, drakk vann blandet i kroppsvæsker. De var tvunget til å drikke det de trodde var blod som hadde runnet ut av sine egne sår.

Den andre kommer fra filosofen [[Damaskius]] som ikke så mange år etterpå hørte at kampene var så alvorlige «at ingen overlevde unntatt lederne på begge sider og noen få tilhengere. Men spøkelsene av de som falt fortsatte kampen i tre hele dager og netter så voldsomt som om de hadde vært i live. Braket av deres våpen kunne tydelig høres».

En siste grunn for ryktet til dette slaget er at det var det første siden [[Konstantin den store]] døde hvor en hovedsakelig [[kristendom|kristen]] styrke stod ovenfor en [[hedenskap|hedensk]] motstander. Denne faktoren var svært opplagt for samtiden som ofte nevner bønn som en viktig faktor i dette slaget (jf fortellingen til Gregorius av Tours om bønnene til Aëtius' kone som reddet romerens liv i ''Historia Francorum''). Legg til den progressive demoniseringen av hunerkongen Attila som ofte blir portrettert i samtidig underholdning som en middelaldersk versjon av [[Adolf Hitler]], og det er enkelt å se at dette slaget har blitt et avgjørende sammenstøt mellom godt og vondt.