Redigerer Skottland i høymiddelalderen (avsnitt)

=== Skotsk-normanniske konger: David I til Alexander III ===
[[Fil:URQUHART_TOWER.JPG|thumb|Ruinene av hovedtårnet til festningen Urquhart Castle. Etter erobringen av mormaer av Moray 1130-tallet var denne festningen en av et dusin som ble etablert i området av kongens franske tilhengere.]]Perioden mellom tiltredelsen til [[David I av Skottland|David I]] og til [[Alexander III av Skottland|Alexander IIIs]] død var preget av en avhengighet til og samtidig et relativt godt forhold til de engelske kongene. Så lenge som kontinuiteten blir tatt med i betraktningen, kan perioden også bli sett på som en av de store historiske forvandlinger, en del av et generelt fenomen som har blitt kalt for «europeiseringen av Europa». Beslektet er også at perioden var vitne til at den kongelige autoritet ble påtvunget hele samfunnet, helt ut til ytterområdene og ikke bare kongens kjerneområder. Etter David I og spesielt under regimet til kong [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]], også kalt for «Vilhelm Løven», ble Skottlands konge ambivalent til den rådende kulturen til de fleste av sine undersåtter. Den engelske kronikøren [[Walter av Coventry]] forteller at «De moderne konger i Skottland ser på seg selv som franskmenn, i rase, dannelse, språk og kultur; de har kun franskmenn i sin husholdning og i følget, og har redusert skottene (= gælerne) til det ytterste slaveri.»

Kongenes ambivalens hadde til en viss grad gjenklang hos skottene selv. I tiden etter at Vilhelm ble tatt til fange ved [[Alnwick]] i [[1174]] vendte skottene seg mot det lille antallet av sin egne som talte middelengelsk og fransk. Den engelske historikeren fra samtiden, [[William av Newburgh]], forteller at skottene først angrep de skotsk-engelske i sin egen hær, og samme mann forteller om lignende hendelser også i øvrige Skottland. [[Walter Bower]], som skrev noen få århundrer senere, skrev om de samme hendelser og bekrefter at «det skjedde en heller elendig og utstrakt forfølgelse av de engelske i både Skottland og i Galloway.»

[[Fil:WilliamI.jpg|thumb|left|Segelet til kong Vilhelm I, eller Guillaume le Lion som han også ble kjent som. Hans gæliske tittel var antagelig Uilleam Garbh («Vilhelm den røffe»).]]
Motstanden mot de skotske kongene var i denne perioden hard. Den første hendelsen er kanskje opprøret til [[Óengus av Moray|Óengus]], [[Mormaer av Moray]]. Andre som ga uforsonlig motstand var [[Somerled|Somerled eller Somairle mac Gillai Brigte]], [[Fergus av Galloway]], [[Gilla Brigte av Galloway]] og [[Harald Maddadsson]], sammen med to ættegrupper som i dag er kjent som MacHeth-klanen og MacWilliam-klanen. Den siste mente seg å nedstamme fra kong Donnchad II ([[Duncan II av Skottland]]) gjennom sin sønn [[William fitz Duncan]]. MacWilliam-klanen synes derfor å ha gjort opprør for tronen i seg selv. Opprøret var så alvorlig at etter at MacWilliam-klanen ble beseiret i [[1230]] ga den skotske kongen ordre til at den siste i ætten MacWilliam, et nyfødt pikebarn, skulle offentlig henrettes. [[Lanercost-krøniken]] forteller om skjebnen til den siste MacWilliam:

:''«Den samme Mac-Williams datter, som ikke lenge etter at hun hadde forlatt sin mors skjød, uskyldig som hun var, ble drept i burghen Forfar i alles åsyn på markedsplassen etter en proklamasjon fra den offentlige utroperen. Hennes hode ble banket mot [[markedskors]]ets søyle til hjernen hennes ble slått ut.»''

Mange av disse motstanderne samarbeidet og fikk støtte ikke bare fra de perifere gæliske områdene i [[Galloway]], [[Moray]], [[Ross-shire|Ross]] og [[Argyll]], men også fra østlige Skottland og fra andre steder i de gælisktalende områdene. På slutten av [[1100-tallet]] hadde de skotske kongene fått autoritet og makt til å dra de innfødte gæliske høvdingene ut av deres områder, de mest kjente eksemplene er [[Lochlann av Galloway]] og ''Ferchar mac i tSagairt'' ([[Ferchar av Ross]]). Økt ekspansjon under regimet til [[Alexander III av Skottland|Alexander III]] plasserte skottene i en sterk posisjon til overta restene av den norskdominerte vestkysten. Det skjedde i [[1266]] med [[Perth-traktaten]]. Erobringen av vestlige Skottland, dannelsen av kongedømmet (''Mormaer'') i [[Carrick]] i [[1186]] og overtagelsen av herredømmet av Galloway etter stedets opprør i [[1235]] betød at antallet gælisktalende under den skotske tronen ble aktivt utvidet, og kanskje fordoblet i den såkalte normanniske perioden. Det var gælere og gæliske krigere fra de nye vestlige områdene og den makt disse tilbød som gjorde det mulig for kong [[Robert Bruce]], som selv var en gælifisert skotsk-normannisk lord fra Carrick, til å bli seierrik i [[den skotske uavhengighetskrig]] som fulgte rett etter Alexander IIIs død.