Redigerer Sjøkart (avsnitt)

== Reproduksjonsmetoder for sjøkart ==

De aller eldste sjøkartene var håndtegnet og noen ganger håndkolorert. De [[Carl Frederik Grove|groveske drafter]] som ble utgitt i perioden [[1791]] til 1803 var gravert i kobber ([[kobberstikk]]) i [[Danmark]] og utgitt der. De [[nordlandsk-finmarkske karter]], utgitt i perioden 1836 til 1849 ble gravert i stein av et privat firma, og disse kartene ble til å begynne med også trykket der. De påfølgende kartene, utgitt mellom 1855 og 1914 ble dels gravert i stein og dels i kobber. De eldste av disse var gravert ved [[Carl Schwenzen]]s litografiske kontor og trykket av Sjøkartverket.<ref>Norges Sjøkartverks historie indtil 1914, utgitt i 1914 i Kristiania ved Grøndal & Søns Boktrykkeri</ref>

Fra 1914 til 1935 ble det gjort forsøk med [[dypetsing]] av kobberplatene, men dette var ikke videre vellykket slik at metoden ikke ble utbredt. Fram mot 1958 ble det mer vanlig å bruke [[fotolitografi]] på aluminiumsplater. I 1951 ble en helt ny metode med gravering i glassplater påført et lakkskikt innført. I 1954 ble metoden forbedret ved å ta i bruk en [[søylepantograf]], en maskin som kunne overføre standardiserte bokstaver og symboler til glassplaten. I 1955 var glassplatene avløst av plastfilm og dette vedvarte helt til moderne metoder med direkte digital overføring til trykkplatene ble innført.<ref>Kystens historie i kart og beskrivelser - Norges Sjøkartverk 1932-1982, Utgitt av Norges Sjøkartverk i 1983, ISBN 8290078099</ref>