Redigerer Sirius (avsnitt)

== Synlighet ==
[[Fil:Sirius A and B Hubble photo.jpg|mini|left|Sirius A og B fotografert av [[Hubble-teleskopet]]. Sirius B er den lyse prikken ned til venstre.{{Sfn|''Hubble News Desk''|2005}} Diffraksjonstoppene og de konsentriske ringene er instrumenteffekter.]]
Med en [[tilsynelatende størrelsesklasse]] -1,47 er Sirius den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen, nesten dobbelt så lyssterk som den neste, [[Canopus]].{{Sfn|Holberg|2007|s=xi}} Den er imidlertid ikke så lyssterk på nattehimmelen som [[månen]], [[Venus]] eller [[Jupiter]]. Ved enkelte tilfeller er også [[Merkur]] og [[Mars (planet)|Mars]] lysere enn Sirius.{{Sfn|Espenak|2001}} Sirius kan ses fra omtrent alle bebodde regioner på jordens overflate, kun de nord for 73° er uten mulighet til å se den. Den stiger imidlertid ikke spesielt høyt sett fra de nordligste byene. I [[St. Petersburg]], for eksempel, stiger den bare 13° over horisonten.{{Sfn|Holberg|2007|s=82}}

For observatører på den nordlige halvkule danner Sirius, sammen med [[Procyon]] og Betelgeuse, et av de tre [[hjørne]]ne i [[Vintersekskanten|Vintertriangelet]].{{Sfn|Darling}} På grunn av [[deklinasjon]] på drøyt -17°{{Sfn|SIMBAD, ''Sirius A''}} er Sirius en [[sirkumpolar stjerne]] fra breddegrader på 73°&nbsp;S. På den sørlige halvkulen kan Sirius i juni også ses både om kvelden etter solnedgang og på morgenen før soloppgang.{{Sfn|Stargazers|2000}} På grunn av [[presesjon]] (og litt egenbevegelse) vil Sirius forflytte seg lengre sørover. Fra år 9000 vil ikke Sirius lengre være synlig fra det nordlige og sentrale [[Europa]], og fra år 14000 (når [[Vega (stjerne)|Vega]] ligger nær Nordpolen) vil deklinasjonen være -67º og dermed være sirkumpolar gjennom [[Sør-Afrika]] og store deler av [[Australia]].

Sirius kan til og med observeres på dagtid med det blotte øye under rette forhold. Ideelt må himmelen være svært klar og observatøren må befinne seg høyt oppe. Samtidig må stjernen passere rett over og solen være lavt i horisonten.{{Sfn|Henshaw|1984|s=221–222}} Disse forholdene oppnås best på den sørlige halvkulen på grunn av den sørlige deklinasjonen til Sirius.

Banebevegelsen til binærsystemet gjør at de to stjernene får en minste vinkelseparasjon på 3&nbsp;[[buesekund]]er og en maksimal på 11&nbsp;buesekunder. Når de er på det nærmeste, er det en utfordring for observatører å skille den hvite dvergen fra den mer lyssterke ledsageren. For å klare det kreves det et [[teleskop]] med minimum 300&nbsp;mm (12&nbsp;tommer) [[aperture]] og perfekte observasjonsforhold. Et [[Apsis (astronomi)|periastron]] oppstod i 1994{{Efn|name=Periastron}} og paret har siden da forflyttet seg fra hverandre og det har blitt noe lettere å skille de med et teleskop.{{Sfn|Mullaney|2008}}

Med en avstand på 2,6&nbsp;[[parsec]] (8,6&nbsp;[[lysår]]) har Sirius-systemet to av de åtte stjernene som ligger nærmest [[solsystemet]]{{Sfn|Henry|2006}} og de utgjør det femte nærmeste [[stjernesystem]]et til vårt.{{Sfn|Henry|2006}} Denne nærheten er hovedgrunnen til at de lyser så sterkt på himmelen, på samme måte som andre nære stjerner som [[Alfa Centauri]] og i motsetning til fjerne, men svært luminøse superkjemper som Canopus, Rigel eller Betelgeuse.{{Sfn|Royal Astronomical Society of New Zealand}} Likevel er luminositeten til Sirius 25&nbsp;ganger så høy som solens.{{Sfn|Liebert|Young|Arnett|Holberg|2005|s=L69–L72}} Den nærmeste stjernen til Sirius er Procyon, 1,6&nbsp;parsec (5,24&nbsp;lysår) unna.{{Sfn|SolStation}} ''[[Voyager&nbsp;2]]'', som ble skutt opp i 1977 for å studere de fire [[gasskjempe]]ne i solsystemet, er forventet å passere innenfor 4,3&nbsp;lysår fra Sirius om ca. {{Formatnum:296000}}&nbsp;år.{{Sfn|Angrum|2005}}