Redigerer Sigbrit Willoms (avsnitt)

== Konflikten med Valkendorf ==
I et brev fra [[Nykøbing Falster|Nykøbing]] datert [[17. juni]] 1521, skrev Christian til dronningen at han dro bort en stund, og at dette skulle holdes hemmelig, så bare dronningen selv og Sigbrit kjente til fraværet hans.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 175)</ref> Imidlertid dro han til Amsterdam, der Sigbrits søster Wilm bodde, likeså broren Herman som representerte kong Christians interesser i Amsterdam, og forhandlet med det burgundiske hoffet om dronningens ubetalte [[medgift]]. De to søsknene oppsøkte Erik Valkendorf som da var i byen og følte seg truet av dem, da de røpet at Sigbrit fremdeles ga ham skylden for Dyvekes død. «Min søster vil sette deg i fangetårnet, hun vil se deg død,» sa Wilm. Herman skal ha sagt til Valkendorf at kongen hadde lovet Sigbrit at erkebiskopen skulle dø. Få dager senere ankom kongen Amsterdam og sendte samme kveld bud til byrådet i Amsterdam om at de skulle arrestere Valkendorf, med en falsk anklage om at han skulle ha stjålet med seg [[Nidarosdomen]]s [[gull]] og skatter. Valkendorf fikk inntrykk av at kongen ville drept ham den natten, om han hadde kunnet.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 179-80)</ref>

Erkebiskopen kom seg i sikkerhet i [[Utrecht]], som den gangen var et uavhengig [[erkebispedømme]]. Derfra tilskrev han det danske riksrådet og tilbød å stå til rette for dem, hvis paven ga dem domsmyndighet. Valkendorf angrep åpent Sigbrit i brevet, at hun hadde lagt ham for hat: «Jeg merket sannheten i Sigbrits og hennes datters ord i min herres (dvs. kongens) [[bryllup]], da de åpent sa at min herre hadde lovet henne og datteren å hate meg og alle mine.» Sigbrit tilga ham aldri for at han overbrakte [[Karl V|hertug Karls]] budskap om at kongen skulle sende Dyveke bort. «Siden den gang da Sigbrit og hennes datter ble sinte på meg, har jeg og [[Olav Haraldsson|St. Olavs]] tjenere hverken nytt lov eller kirkens frihet.» Brevet hans satte det danske riksrådet var i knipe, og de unnlot lenge å besvare brevet. De fleste fant selv Sigbrit utålelig, men torde ikke si det åpent. I stedet skrev de til sist at Valkendorf intet hadde å frykte om han var uskyldig. Da hadde han allerede søkt tilflukt i [[Vatikanet]].<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 182)</ref>