Redigerer Sandro Botticelli (avsnitt)

=== Død, glemsel og ny interesse ===
[[Fil:Boticelli - Mystische Geburt.jpeg|thumb|«Den mystiske fødsel»]]
Etter at Savonarola ble brent på Piazza della Signoria kan det synes som om en rystet Botticelli i sin kunst ville bli et vitne og en disippel av den henrettede. Et ufullført maleri, «De tre vise menns tilbedelse» er preget av en mystisk fare og Savonarola viser seg for Lorenzo il Magnifico på den Kristus som han forklart som Firenzes hersker.<ref name="Flamand46">Flamand, Elie-Charles (1969): ''Renässansens måleri I'', s. 46</ref> I «Marias kroning», en altertavle gjort for kirken San Marco, kan man se at Botticelli har forlatt de nye tekniske nyvinningene i malerkunsten, og isteden gått tilbake til en arkaiserende tendens som minner om [[Fra Angelico]]. I sitt siste maleri, «Den mystiske fødsel», avstår han til og med fra nøyaktige proporsjoner og perspektiv. Øverst oppe har han lagt inn en gresk tekst som antagelig uttrykker en del av hans forhåpninger om at hans åndelig leders tanker en gang skal seire: «Dette bildet er malt av med, Alessandro, mot slutten av år 1500, under Italias uroligheter i den tid da apostelen Johannes' ellevte kapittel bestyrket angående apokalypsens andre ulykke da Satan bli sluppet løs på Jorden i tre og et halvt år. Da denne tid er forbi fengsles djevelen igjen i henhold til kapittel tolv og vi skal trampe på ham som i dette maleri.»<ref name="Flamand46" />

Denne profeti viser antagelig hans fortvilelse og religiøse krise. Botticelli hadde allerede få oppdrag i [[1502]]. I [[1504]] var han medlem av den komité som var utnevnt til å beslutte hvor [[Michelangelo]]s [[Michelangelos David|David-statue]] burde bli plassert. Hans senere verker, særlig som sett i en rekke over livet til den hellige [[Zenobius av Firenze]], var en reduksjon i størrelse, uttrykksfulle i sine forvrengte figurer, og med en ikke-naturalistisk bruk av farge som minnet om verkene til [[Fra Angelico]] fra rundt et århundre tidligere. Botticelli skulle bare leve ti år til etter «Den mystiske fødsel» før han døde den [[17. mai]] [[1510]], sekstisju år gammel. Etter hans død minsket hans berømmelse stadig mer og mer gjennomgående enn noen annen betydelig europeisk kunstner. Hans malerier forble oppstilt i kirker og private boliger hvor de var blitt produsert for.<ref>Levey, Michael (1960): «Botticelli and Nineteenth-Century England» i: ''Journal of the Warburg and Courtauld Institutes'' 23.3/4, s. 292</ref> og hans freskoer i [[Det sixtinske kapell]] ble overgått av de til [[Michelangelo]].

«Den mystiske fødsel» havnet i glemselen i nær tre århundrer etter Botticellis død i 1510. Engelskmannen [[William Young Ottley]], rik på slavedrift i [[Karibia]], kjøpte billig en mengde kunst i [[Roma]], blant annet Botticellis da ukjente verk. Det ble fraktet til [[London]] i [[1799]] og etter Ottleys død lot den neste eieren, [[William Fuller Maitland]] av Stansted, bildet bli utstilt i en større kunstutstilling i Manchester i [[1857]], ''Art Treasures Exhibition'', hvor det ble sett, blant mang en annen kunst, av mer enn en million mennesker.<ref>[http://www.manchestergalleries.org/whats-on/exhibitions/index.php?itemID=25 Art Treasures in Manchester: 150 years on], ''Manchester Art Gallery''</ref> Det var [[John Ruskin]] som bidro til å gi bildets nåværende tittel. Etter å ha sett det i London refererte han til Botticellis «mystiske symbolisme». Bildet er i dag i [[National Gallery]] i London.

«Fra det øyeblikk Botticellis kunst ble vist i Manchester skjedde det en reell endring i oppfatningen av hans verk og unektelig ved slutten av 1870-80-tallet hadde Botticelli blitt en virkelig kultfigur – en som kunstnere som traktet etter å bli blant de fremste som kunstverden som opp til.»<ref name="Cooper">Cooper, Suzanne Fagence (2003): ''Pre-Raphaelite Art in the Victoria and Albert Museum'', Victoria & Albert Museum, ISBN 1-85177-394-0, s. 95-96</ref> (...) [[Det prerafaelittiske broderskap|Prerafaelittene]] lot seg begeistre: «[[Dante Gabriel Rossetti]] og [[Edward Burne-Jones]] tilpasset begge elementer fra hans kunst i deres egne verker. Burne-Jones kopierte en del av Botticellis illustrasjoner for Dantes Guddommelige komedie i sine egne skissebøker. Rossetti viste sin hengivenhet til Botticellis verker ved å kjøpe hans portrett av Smeralda Bandinelli i 1867.»<ref name="Cooper" />

Den engelske forfatteren og kunsthistorikeren [[Walter Pater]] var den første som behandlet Botticelli skjønnlitterært og den første monografi om kunstneren ble utgitt i [[1893]]. Deretter, mellom [[1900]] og [[1920]], ble det skrevet flere bøker om Botticelli enn noen annen maler.<ref>I henhold til Levey, Michael (1960): «Botticelli and Nineteenth-Century England» i: Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 23.3/4, s. 291–306</ref>

Få renessansekunstnere hadde gått lengre i sin utforskning av rytmen og idealiseringen av virkeligheten. Hans religiøse krise ga en kortvarig visjonær og nygotisk ekspresjonisme. I Firenze var Botticellis elev [[Filippino Lippi]], sønn av Filippo, og [[Piero di Cosimo]] de fremste som videreformidlet Botticelli og hans desperate individualisme og stilistiske merkverdigheter. Også i [[Amico Aspertini]]s underlige og fantastiske bilder kan man se de samme strømninger.<ref>Russoli, Franco (1962): ''Renessansen'', overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal, s. 23</ref>