Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

==== Skole, språk og selvrespekt ====
[[File:Sami school in Vaisaluokta, Lappland, Sweden (10975028495).jpg|mini|Den samisk skole i Vaisaluokta en gang mellom 1950 og 1959.]]

[[File:Gällivare gamla kyrka Gudstjänst för nomadskolans elever.jpg|mini|Gällivare gamla kyrka. Gudstjänst för nomadskolans elever. {{byline|Folke Johansson}}]]

Samordningsnemnda for skoleverket skulle modernisere og tilpasse strukturen innenfor skoleslagene til hverandre. Nemnda skulle også komme med en anbefaling om undervisningstilbudet til samene. De mente at internatene fortsatt var nødvendige på grunn av store avstander og spredt bosetning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=327–329}} Andre grunner for å gjenreise skoleinternatene var å unngå skolefravær, trygge skolegangen, forbedre helsestell og sosialisering med faste rutiner og arbeidstrening, samt ordnet kosthold. Myndighetene bevilget penger for å bygge statlige internater frem til 1960.{{sfn|Hætta|2021|p=24–26}} Det ble foreslått egne klasser de første årene for samiske barn, slik at de kunne lære seg godt nok norsk til å kunne være i felles klasser i det videre utdannelsesløpet. Nemnda argumentert for at det måtte tas i bruk samiskspråklige skolebøker.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=327–329}}

Bestemmelsen om at samisk bare skulle brukes som hjelpespråk i skolen, ble opphevet i ny skolelov av 1959. Dermed var samisk på nytt blitt et offisielt skolespråk. Imidlertid var det flere problemer med endringen, spesielt at en ikke hadde nok mange samiskspråklige lærere og heller ikke lærebøker på samisk. Resultatet ble at mange samiske barn fortsatt måtte delta i undervisning der de ikke forstod hva læreren sa. Mange opplevde sterk mistrivsel i skolen, skam og utenforskap. Dog var det mange lærere og enda flere samiske foreldre som var skeptisk til et skoleløp med norsk som fremmedspråk. Et annet problem var få skolebøker på samisk. Situasjonen forbedret seg gradvis utover i 1970-årene, og i løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn begynneropplæring på sitt morsmål.{{sfn|Hætta|2021|p=188–189}}

Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og stiftet langvarige relasjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=360–361}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=361–364}} Skoletimetallet ble økt etter krigen, noe som ga lengre tid for elevene på internat. Målet var ikke lengre fornorskning, men at barna skulle få snakke sitt morsmål. Selv om ikke hele betjeningen på et internat snakket samisk, ble barna etter krigen aldri tvunget til snakke norsk. I fritiden drev elevene med aktiviteter som fotball, langrenn, skihopp, lassokasting eller joiking. Internatbygningene hadde på slutten av 1950-årene firemannsrom, store oppholdsrom, organisert leksehjelp og variert kost.{{sfn|Hætta|2021|p=37–38}} Internatene ga både språklig og kulturelt fellesskap, samt mulighet til utdannelse og for noen videre universitetsstudier. Mange samer utdannet seg til å bli lærere, noe som i neste omgang ga mulighet til å undervise i samisk og påvirke innholdet i skolen. Slik ble internatskolene institusjoner som over tid skapte en samisk, politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=360–361}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=361–364}}

Utover i 1970-årene ble de fleste internatskolene i Finnmark avviklet. Årsaken var veiutbygging og skoleskyss slik at barna kom hjem hver dag.{{sfn|Hætta|2021|p=91–92}} I 1999 ble de to siste internatene lagt ned, disse lå i Kautokeino og Karasjok.{{sfn|Lund|2003|p=23–27}}

Skolen førte til at mange samiske ungdommer tok akademisk utdannelse. Mange trodde at skolegang og overgang til moderne livsstil ville utrydde de samiske språkene og kulturen. I virkeligheten ble det ikke slik. Samiske studenter og intellektuelle kjempet for samiske rettigheter i 1960- og 1970-årene på samme måte som den den radikale studentbevegelsen drev sine kamper.{{sfn|Huss&Lindgren|2022|p=218–219}}