Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Virtuoser===
{| align=right
|-
|{{Listen|
|filnavn=Niccolò Paganini - Caprice No.5 - David Hernando Vitores.ogg
|tittel= Paganinis caprice nr. 5, her på altsaksofon (3:12)
|beskrivelse=<small>David Hernando Vitores</small>}}
|}Mot slutten av klassisismen og begynnelsen av romantikken var det en rekke musikkvirtuoser. Blant de mest kjente var [[Niccolò Paganini]], en fiolinvirtuos og kanskje århundrets største musiker.<ref>Einstein (side 7) omtaler Lizst som «the greatest of all virtuosi except Paganini» og skriver senere at «The 19th <nowiki>[century]</nowiki> produced Paganini, who set an unsurpassable standard of virtuosity». Longyear (side 57) omtalte ham som den mest respekterte av alle virtuoser. Richard Taruskin omtalte Paganini som en som «made a career of unprecedented brilliance and notoriety, arousing in its wake an unprecedented degree of envy and zealous emulation that went far beyond the confines of his - or any particular - instrument», side 251, Richard Taruskin: ''The Oxford History of Western Music - Volume 3: The Nineteenth Century'', Oxford University Press, Oxford, 2005</ref> Paganini var også komponist, og hans 25 capricer var beregnet på svært dyktige fiolinister. Blant andre fiolinstvirtuoser på den tiden kan nevnes [[Ole Bull]], Louis Spohr og [[Charles-Auguste de Bériot]].

Pianovirtuosene inkluderte senklassisistiske musikere som [[John Field]] og [[Johann Nepomuk Hummel]], og tidligromantikere som [[Frédéric Chopin]], [[Clara Schumann]] og især Franz Liszt. Liszts konserter var svært populære, og etter at han møtte og opplevde musikaliteten til Paganini, utviklet han pianokonsertene ytterligere.<ref>Side 359, Herresthal</ref> Der fiolinen fortsatt var et ikke fullt så tilgjengelig instrument, var pianoet noe stadig flere hadde hjemme, og slik var Chopin, Schumann og Liszt – og deres musikk – i stor etterspørsel.