Redigerer Richard Feynman (avsnitt)

=== Årene på Caltech ===
Feynman kalles til tider for «Den Store Forklarer». Og han var meget omhyggelig med å forklare forskjellige emner for sine studenter og andre interesserte. I stedet for å gjøre et emne uforståelig gjennom høytflyvende forelesninger, ville han gjøre stoffet tilgjengelig for flest mulig andre. Hans prinsipp var at hvis han ikke kunne lage en forelesning om et emne for førsteårsstuderende, så hadde han ikke forstått det.  ''Klar tenkning'' og ''klar fremleggelse'' var fundamentale forutsetninger for hans oppmerksomhet.

I tillegg til sin forskning innen [[kvanteelektrodynamikk]], bidro Feynman i sin tid på Caltech med flere fundamentale bidrag til moderne fysikk::

* Fysikken bak [[superfluid|superflytning]] av kryogen flytende [[helium]], hvor helium tilsynelatende flyter uten [[viskositet]]. Anvendelse av [[Schrödingerligningen|Schrödinger-ligningen]] på problemet viste at den superflytende væsken viste kvantemekaniske egenskaper som kunne observeres på makroskopisk skala. Dette hjalp enormt for forståelsen av [[Superleder|supraledning]].
* En modell for [[svak kjernekraft]] som viste at koblingen i prosessen er gitt ved en kombinasjon av to svake strømmer med motsatt [[paritet]]. Et eksempel på en slik prosess er henfallet av et [[nøytron]] til et [[elektron]], et [[proton]], og et anti-[[nøytrino]]. Selv om [[E.C. George Sudharsan]] og [[Robert Marshak]] utviklet teorien nesten samtidig, ble Feynmans samarbeide med [[Murray Gell-Mann]] sett på som det utslagsgivende. Teorien var av avgjørende betydning for forståelsen av den [[svak vekselvirkning|svake vekselvirkning]] og er nå idag en sentral del av [[Standardmodellen]].
* Etter suksessen med [[kvanteelektrodynamikk]]en vendte Feynman seg mot [[kvantisering (fysikk)|kvantisering]] av [[gravitasjon]]sfeltet. I analogi med [[foton]]et, som har spinn 1, undersøkte han konsekvensene av et fritt, masseløst spinn&nbsp;2-felt, og kunne derav utlede [[Einsteins feltligninger]] for den [[Relativitetsteori|generelle relativitetsteorien]]. Men forsøket på å gå utover disse, lykkes ikke helt. Dessverre ble han på dette tidspunkt utkjørt av å arbeide på flere prosjekter på samme tid; blant annet var han opptatt med  ''Lectures on Physics''. De teoretiske problemene som stoppet Feynman på den tiden, er i dag løste og man kan kvantisere gravitasjonsfeltet. Uten bruk av hans veiintegral, ville dette ha vært umulig.
* For kollisjoner mellom høyenergetiske [[proton]]er og [[nøytron]]er fantes det ingen tilfredsstillende beskrivelse. Feynman utviklet derfor på slutten av 60-tallet en ny teori som kalles [[parton]]-modellen. Fra sin forståelse av [[kvantefeltteori]], visste han at en [[elementærpartikkel]] som beveger seg med meget høy energi kan beskrives som en blanding av et stort antall partikler, som han kalte [[partoner]],  og deres antipartikler. Denne beskrivelsen ble raskt raskt verifisert ved [[CERN]]. Omtrent samtidig viste eksperimentelle resultat fra en elektron-akselerator ved [[Stanford University]] at partonene kunne identifiseres med [[kvark]]er. Parton-modellen er selve grunnfjellet i den mer fundamentale teori [[kvarkteori|kvantekromodynamikk]], ofte forkortet til QCD, som ble utviklet noen år senere. Den utgjør den del av [[Standardmodellen]] som omhandler [[kvark]]ene.

Feynman kjente godt til egenskapene til [[kvark]]ene da disse enda mer fundamentale [[elementærpartikkel|elementærpartikler]] var blitt foreslått ved Caltech av hans to kollegaer [[Murray Gell-Mann]] og [[George Zweig]], uavhengig av hverandre noen år tidligere. Feynman hadde til og med vært veileder for Zweig da han hadde foreslått dette som student. Men han var ikke overbevist om at disse nye partiklene virkelig fantes. Samtidig med utviklingen av parton-modellen gikk derfor Feynman, sammen med to av sine studenter, igang med å utvikle en ny, relativistisk modell for kvarkene og deretter sammenligne resultatene med alle tilgjengelige data på den tiden.  Resultatene var så gode at han ble overbevist om at kvarkene var virkelige partikler. Han var derfor ikke overrasket da dette også ble bekreftet i eksperimentene ved [[Stanford University|Stanford]].

På Caltech ble Feynman bedt om å livne opp undervisningen av bachelorstuderende. Resultatet av å ha viet tre år til oppgaven var en rekke forelesninger, som senere ble til de berømte ''[[The Feynman Lectures on Physics]]'', som er en av hovedgrunnene til at Feynman ennå betraktes av de fleste fysikere som en av de største lærere i fysikk noensinne. Feynman vant senere [[Ørsted-medaljen]] for undervisning, noe han virket meget stolt av. Hans studenter konkurrerte intenst om hans oppmerksomhet; en gang ble han vekket da en student hadde løst et problem og levert det i brevsprekken på hans privatadresse. Da Feynman så studenten snike seg bort over gressplenen, kunne han ikke legge seg til å sove igjen, og leste studentens løsning. Ved frokosten neste dag ble han avbrutt av en annen triumferende student, men Feynman måtte bedrøve denne studenten med at han kom for sent.

I et sabbatår vendte han tilbake til [[Isaac Newton|Newtons]] ''Principia'' for å studere den på ny. Det han lærte av Newton ga han videre til studentene sine, som for eksempel Newtons forsøk på å forklare [[diffraksjon]]. Overalt hvor han var, gikk han imot [[utenatslære]] og andre undervisningsmetoder, som la vekt på form fremfor funksjon, fra en konferanse om undervisning i [[Brasil]] til et statlig utvalg omkring valg av undervisningsbøker i skolene.

Feynman var en entusiastisk formidler av fysikk i både bøker og forelesninger, blant annet i en banebrytende forelesning om [[nanoteknologi]] med tittelen ''[[There's Plenty of Room at the Bottom]]''. Feynman utlovet premier på 1000 [[Amerikansk dollar|dollar]] til to av hans utfordringer innenfor nanoteknologi. Han var også en av de første vitenskapsmenn, som innså mulighetene i [[kvantedatamaskin]]er. Mange av hans forelesninger og andre taler ble til bøker som ''The Character of Physical Law'' og ''QED: The Strange Theory of Light and Matter''. Han gav forelesninger som hans studenter skrev ned og som deretter ble gitt ut i bokform, slik som ''Statistical Mechanics'' og ''Lectures on Gravity''. ''[[The Feynman Lectures on Physics]]'' krevde to fysikere, [[Robert B. Leighton]] og [[Matthew Sands]] som redaktører på heltid i flere år. Selv om de ikke ble brukt av noen universiteter som lærebøker, er bøkene stadig bestselgere, fordi de formidler en dyp forståelse om fysikk.