Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

==Utvikling fram mot restaurering==
===Nidarosdomen som nasjonalt ikon===
[[Fil:Coronation of Charles III John of Norway, Trondheim 1818.jpg|thumb|Karl XIV Johan krones 1818. Maleri av Jacob Munch, som har tatt seg den kunstneriske frihet å erstatte de forfalne korveggene med fiktive gotiske vegger.]]
[[Fil:Hanno ok fr s.png|thumb|Oktogonen, malt av Hanno på 1830-tallet. Altertavlen erstattet av Thorvaldsens Kristus, men forfallet forøvrig er tydelig.]]
[[Fil:nidarosdomen original walls.png|thumb|Bevart murverk fra middelalderen. Tegning av J. Mathiesen.]]

Med den gryende nasjonale bevisstheten etter [[1814]], ble Nidarosdomen etterhvert trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen. Posisjonen ble naturlig nok styrket av at [[Norges grunnlov|Grunnloven]] av 1814 utpekte Nidarosdomen som kroningskirke, noe som framhevet Norges status som eget rike under [[Sverige-Norge|unionen]] med [[Sverige]].

Kirken ble pusset opp innvendig og barokkpreget dempet til [[Karl III Johan|Karl Johans]] [[kroning]] [[1818]]. Kirken ble også malt grå utvendig for å skjule de skrøpelige murene. Kirken fikk etter dette et preg av den mer moderne [[empire]]stilen. Oktogonen fikk nytt hvelv i [[1833]], og da måtte den barokke altertavlen flyttes. Denne var nå gått helt av moten og ble donert til [[Vår Frue kirke (Trondheim)|Vår Frue kirke]], der den fortsatt står. En [[klassisismen|klassisistisk]] apostelgruppe av [[Hans Michelsen]] med en gipskopi av [[Bertel Thorvaldsen]]s [[Jesus Kristus|Kristus]] ble i stedet satt opp i oktogonen.

Det forekom også avisartikler som foreslo en mer omfattende restaurering av den gotiske katedralen, og befri den fra de gjenværende [[rokokko]]- og barokktilføyningene. Saken fikk imidlertid ikke gjennomslag i [[Stortinget]].

===Restaureringstanken modnes===
Til tross for oppussing og modernisering, var Nidarosdomen i stadig forfall. I [[1841]] ble det oppdaget at en av [[søyle]]ne i Nidarosdomen var i ferd med å kollapse. Mens søylen ble midlertidig holdt sammen av jernstenger, varslet stiftsdireksjonen [[Kirkedepartementet]] om forfallet, og bad om tiltak for å unngå at kirken «blev forvandlet til en Ruin». Stiftsdireksjonen brukte dette som påskudd til å starte en større prosess for restaurering av kirken, og engasjerte den entusiastiske 27-årige [[arkitekt]]en [[Heinrich Ernst Schirmer]], etter anbefaling fra slottsarkitekt [[Hans Ditlev Franciscus von Linstow|Linstow]].

Schirmer manglet da tilstrekkelig innsikt i arkitekturhistorie, noe som ble tydelig da han foreslo å gjenreise det nær forsvunne vestskipet, men rive det sterkt modifiserte langkoret og flytte oktogonen til tverrskipet. Denne drastiske planen ble imidlertid for dyr for Stortinget, som heller ga Schirmer et stipend for å studere gotisk arkitektur på kontinentet. Disse studiene, sammen med hans arbeid med nøyaktig oppmåling og registrering av kirken [[1843]]–[[1845]], endret Schirmers planer i mer historisk retning.

Schirmer spilte på [[nasjonalromantikken|nasjonalromantiske]] strenger da han i [[1851]] leverte et nytt forslag til restaurering av kirken, der han framhevet kirken som Norges viktigste middelaldermonument. Han trakk paralleller mellom kirkens forfall og [[Norges historie]] og lanserte ideen om Nidarosdomen som et «barometer» for Norges tilstand:
<blockquote>«Trondhjems Domkirke har saaledes været et sandt Billede af Nationen selv, har deelt og afspeilet dens Glands og Velmagt, dens Forfald og Vanmagt.»<ref>Schirmer, H. E.: ''Forslag af 30. april 1851 til Restauration af Trondhjems Domkirke''; referert i ''Danbolt 1997''</ref></blockquote>

Argumentet vant gjenklang, og i [[1859]] fikk Schirmer sammen med historikeren [[Peter Andreas Munch|P. A. Munch]] enda mer oppmerksomhet med et plansjeverk med oversikt over kirkens historie og kobbertrykk av Schirmers utkast til restaurering. Schirmers forslag tok utgangspunkt i å gjenoppbygge kirken til den form den hadde, eller kunne ha hatt, og fjerne senere tilføyninger.

Dette skulle bli det førende prinsippet i restaureringen av Nidarosdomen, men var likevel ikke uten motstand. Linstow betraktet kirken som et bevaringsverdig kulturminne, også over senere endringer, og ville beholde kirken i store trekk slik den var, med unntak av de mest groteske tilføyelsene – spesielt pulpiturene. [[Fortidsminneforeningen]]s formann [[Nicolay Nicolaysen]] var også imot restaureringsplanen – både fordi en ikke kunne gjenskape sikkert det som var gått tapt, og fordi en restaurering ville måtte erstatte mye av det skadede murverket, som burde bevares for ettertiden. Kun senere tilføyninger i ny stil burde fjernes, slik som teglsteinsgavlen i tverrskipet og barokkhetten på oktogonen.

===Forberedelser til restaurering 1854–1869===
Planen hadde likevel stor støtte, og Kirkedepartementet hadde bevilget penger til restaureringen allerede i [[1854]]. Imidlertid dro forundersøkelsene ut, og restaureringen var ikke påbegynt da kroningen av [[Karl IV|Karl XV]] ble aktuell i [[1860]]. Schirmer fikk i oppdrag å gjøre kirken presentabel for kroningen, og nå røk endelig de sterkt kritiserte pulpiturene ut. Større bygningsendringer rakk man ikke gjøre før kroningen fant sted.

Til tross for at krefter som Linstow og Nicolaysen stadig var imot restaurering av hensyn til bevaring av kirken som kulturminne, var det forlengst fattet beslutning om restaurering. Etter at kaptein [[Otto Krefting|Krefting]] ledet arkeologiske undersøkelser i langkoret [[1865]]–[[1866]], kunne endelig restaureringen ta til i [[1869]] med etablering av [[Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider]] som statlig bygghytte (fra 1929 omkalt til [[Nidaros domkirkes restaureringsarbeider]]) med Schirmer som domkirkearkitekt og Krefting som inspektør. Schirmer gjorde det klart for Krefting at det denne gangen var det snakk om en restaurering av en langt grundigere karakter enn tidligere reparasjoner:
<blockquote>«Stadig maa haves for Øiet at her skal udføres Arbeide der skal staae urokkelig i Aarhundreder, og at det er Paabegyndelse til et Arbeide der varer maaske et Aarhundrede.»<ref>Brev fra Schirmer til Krefting 30. desember 1868, referert i ''Fischer 1969''.</ref></blockquote>
Schirmer skulle få rett i den uttalelsen.