Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Pompeius i Østen ==
[[Fil:Mithridates VI Louvre.jpg|thumb|left|Byste av Mithridates VI av Pontos, framstilt som Herakles.]]
Pompeius tilbrakte deretter tid med å besøke byer i [[Kilikia]] og [[Pamfylia]], og sørge for romersk myndighet for de nyerobrede områdene. I hans fravær fra Roma i 66 f.Kr. ble han nominert for å etterfølge Lucius Licinius Lucullus som kommandant i krigen mot [[Mitridates VI av Pontos]] i øst. Poppeius' befaling ble foreslått av tribun [[Gaius Manilius]], støttet av [[Julius Cæsar]] og rettferdiggjort av [[Cicero]] i ''pro Lege Manilia''.<ref>Greenhalgh, ''Pompey, the Roman Alexander'', s. 101-104</ref> Hans svoger [[Quintus Metellus Celer]] tjenestegjorde under ham på denne tiden og fulgte ham på hans bedrifter i Østen. Denne befalingen ble også bestridt av det romerske aristokratiet, men gjennomført uansett.

Lucullus, en plebeiersk adelsmann, var fortørnet over at han skulle bli erstattet av en «ny mann» som Pompeius. Hans erstatning var en fornærmelse, og han karakteriserte Pompeius som en «gribb» som livnærte seg på andres arbeid. Han referert ikke bare til Pompeius' kommando mot Mithridates, men også at Pompeius hevdet at han hadde fullført krigen mot Spartacus.<ref>Greenhalgh, ''Pompey, the Roman Alexander'', s. 107</ref>

Da Pompeius nærmet seg med sin hær trakk Mithridates seg strategisk tilbake med sine styrker. Den aldrende [[Tigranes I av Armenia|Tigranes]] av [[oldtidens kongedømme Armenia]], hans allierte, nektet å gi ham tilfluktssted, og han trakk seg deretter tilbake til sine egne besittelser ved [[Det bosporanske rike|kimmeriske Bosporos]]. Pompeius sikret seg en avtale med Tigranes, og i 65 f.Kr. begynte han å forfølge Mithridates, men møtte motstand fra [[Kaukasisk Iberia|kaukiske iberere]] og albanere. Han avanserte fram til Fasis i [[Kolchis|Kolkis]] hvor han møtte Servilius, admiralen for hans flåte i [[Svartehavet]]. Han dro deretter til Pontos, erklærte at det ville bli en romersk provins og tilbrakte vinteren der.

Mithridates hadde ikke klart å skaffe seg en ny hær i Bosporos ved [[Kertsjstredet]]. I 63 f.Kr. trakk han seg tilbake til festningen i [[Pantikapaion]]. Hans sønn [[Makares]] ville ikke gi sin far støtte og Mithridates fikk ham myrdet. Hans yngre sønn [[Farnakes II av Pontos|Farnakes II]], oppmuntret av misnøye og krigstretthet, ledet et opprør mot sin far. Dette forræderiet ble øyensynlig for mye for Mithridates og han begikk selvmord. Han ble gravlagt i Sinope, hovedstaden i Pontos, på ordre av Pompeius.

[[Fil:Pompée dans le Temple de Jérusalem.jpg|thumb|''Pompeius i Tempelet i Jerusalem'', maleri av [[Jean Fouquet]].]]
Pompeius marsjerte i 64 f.Kr. inn i Syria, restene av det en gang så mektige [[Selevkideriket]], avsatte dets konge, [[Antiokos XIII Asiatikos]], og omgjorde også det til en romersk provins.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 161">Boak, ''History of Rome'', s. 161</ref> I 63 f.Kr. marsjerte han sørover og etablerte romerske overherredømme i [[Fønikia]] og [[Koilesyria]]. De [[Hellenismen|hellenistiske]] byene i regionen, særlig byene i [[Dekapolis]], gikk over til en [[kalender]] som begynte sin dato fra Pompeius' erobring (se [[Pompeisk tid]]).

I Judea blandet Pompeius seg inn i en lokal [[Jøder|jødisk]] borgerkrig mellom to rivaliserende kandidater for å være yppersteprest, den ene var [[Johannes Hyrkanos II]], som støttet [[Fariseere|fariseernes]] fraksjon, og [[Aristobulos II]], som støttet [[Saddukere|saddukeerne]]. Første inviterte den ene kandidaten Pompeius til å hjelpe seg, deretter den andre. Han besluttet å støtte Hyrkanos II. Sammen gikk de i gang med å beleire tempelfjellet i [[Jerusalem]]. Etter tre måneder ble byen beseiret. Den jødiske historikeren [[Josefus]] skrev om Jerusalems fall i ''Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie)'':<ref>Josefus: ''Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie)'', bok 14, kapittel 4, oversettelse ved Wikipedia, engelsk oversettelse tilgjengelig ved Prosjekt Gutenberg</ref>

{{Sitat|Av de jødene som falt der var det tolv tusen, men svært få av romerne... og ingen små uhyrligheter ble begått mot tempelet i seg selv, som i tidligere tider hadde vært utilnærmelig, og sett av ingen; for Pompeius gikk inn i det, og sammen med noen få av dem som var med ham, og de så alt som var ulovlig for alle andre menn å se unntatt for yppersteprestene...}}

At Pompeius gikk inn i selve tempelet, det helligste av det hellige, var en grov vanhelligelse og [[blasfemi]] i [[Jødedom|jødiske]] øyne.<ref name="Fox363">Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History. ISBN 978-0-14-102141-6. s. 363</ref> Han så [[menorá]]en, den syvarmet lysestaken, skattene og alle de hellige karene. Han hadde forventet å se den jødiske guden eller en representasjon av denne, men fant intet. Kanskje forvirret over dette beordret han dagen etter en renselse av tempelet og utpekte Hyrkanos II som yppersteprest.<ref>Lendering, Jona: [http://www.livius.org/ja-jn/jewish_wars/jwar01.htm «Wars between the Jews and Romans: the subjugation of Judaea (63 BCE)»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/ja-jn/jewish_wars/jwar01.htm |date=20060717185209 }}, ''Livius.org''</ref> De jødiske områdene ble deretter redusert, skattlagt og ført besluttsomt inn under romersk styre.

Til sammen hadde Pompeius annektert fire nye provinser for [[den romerske republikken]]: ''Bithynia et Pontus'' (de tidligere kongerikene  [[Bitynia]], annektert i 74 f.Kr., og [[Pontos (oldtidsrike)|Pondos]], annektert i 63 f.Kr.), [[Kilikia]] i 64 f.Kr., [[Syria]] også i 64 f.Kr. og [[Kreta]] som ble slått sammen med [[Kyrene]] i 20 f.Kr. til den felles provinsen ''Creta et Cyrenaica''. Romas protektorater strakte seg nå så langt øst som til [[Svartehavet]] og [[Kaukasus]]. I Asia viste Pompeius et arrig øye for bestandig diplomati og for bøye lokale kongedømmer sin veg. Hans erobringer på midten av 60-tallet f.Kr. ble begynnelsen til romerske Midtøsten og som enda en gang forvandlet romernes offentlige finanser. Skatt mottatt fra utlandet ble bortimot doblet, og krigsbytte økte rikdommen for staten og enkeltpersoner. Kun [[Oldtidens Egypt|Egypt]] gjensto for erobring. Pompeius militære seirer, politiske bosetninger og annekteringer i Asia skapte Romas ny grense i øst.<ref name="Fox363" />