Redigerer Pierre de Ronsard (avsnitt)

=== Monarkens yndling ===
Den hurtige endringen av monarker kom ikke til å skade Ronsard. Kong [[Karl IX av Frankrike]] som etterfulgte sin bror var mer lydhør for poeten enn både Henrik og Frans hadde vært. Kongen ga ham rom på palasset, skjenket ham atskillige posisjoner som [[abbed]]er ved flere klostre, og tiltalte ham og framholdt som sin mester i poesi. Den kongelige beskyttelsen hadde dog sin mindre behagelige side og han ble målskive for [[hugenotter|hugenottene]] som stadig skrev smedeskrifter rettet mot ham hvor de hengte ham ut som en [[libertiner]] og en [[ateist]], og det som antagelig irriterte ham mest, at hans egen tilhenger [[Guillaume de Salluste Du Bartas|Du Bartas]] var hans rival. I henhold til hans egne ord var hugenottene ikke tilfreds med å angripe ham med ord, men strebet også etter å få ham myrdet.{{tr}}

Kongen hadde pålagt Ronsard et storslått oppgave om synge Frankrikes pris, ''Franciade'' ([[1572]]), mens selv hans egne tilhengere rangerte ikke dette verket høyt. Kongen hadde krevd at versemålet skulle være på ti stavelser, [[Italia|italiensk]] ''decasillabo'', som synes underlegen tidens favoriserte versemål [[alexandriner|alexandrinene]] (etter [[middelalderen]]s franske [[epos]] om [[Aleksander den store]] på seksfotet versemål) som ikke minst Du Bartas og [[Agrippa d'Aubigné]] skrev på. Ronsards plan var å være klassisk i sitt vesen, men verkets språk hadde lite eller ingenting med den friske blandingene av lærdhet og naturlige skjønnhet som preget La Pléiades beste verker. Verket kunne aldri ha blitt en varig suksess, men dens utgivelse hadde den ulykke av å bli sammenfallende med [[Bartolomeusnatten]] som skjedde fjorten dager før utgivelsen. Den ene delen av hoffet mistrodde verket og den andre halvparten hadde annet å tenke på.

Kong Karl IXs død synes ikke å ha endret hoffets gunst overfor Ronsard, men problemene med hans økende skavanker kan ha fått ham til å trekke seg tilbake fra hofflivet. I løpet av hans siste dager levde han delvis i et hus i [[Vendôme]] fra hans barndomstrakter, foruten også på hans kloster ved [[Croix-Val]] i samme nabolag, eller i [[Paris]] hvor han ofte var gjest hos Jean Galland, en lærd ved [[College de Boncourt]]. Det synes også som om han eide et hus i Fauhourg Saint-Marcel. Han synes ikke å ha ønsket inntekter fra sine bøker. På den annen side mottok han ikke kun gaver og æresbevisninger fra hans egen monark, men også fra mange andre, blant annet [[Elisabeth I av England]]. Maria Stuart, skottenes dronning, som kjente ham fra tidligere, adressert ham fra sitt fengsel, og den italienske poeten [[Torquato Tasso]] konsulterte ham angående ''La Gerusalemme liberata'' (''[[Det befridde Jerusalem]]'').

Hans siste år var triste, ikke bare ved at hans nærmeste venner døde, men også av tiltagende skrøpelig helse. Sykdom forhindret ikke med hans litterær arbeid og noen av siste verker er også blant hans beste. Samtidig var han preget av tvil på egne evner, noe mange poeter har opplevd, og hans mange senere revideringer bidro ikke til å gjøre verkene bedre. Mot slutten av [[1585]] ble hans helse stadig verre, og han synes å ha flyttet rastløst fra den ene til det andre av husene sine i flere måneder. Da slutten kom med store smerter møtte han den resolutt på religiøst vis ved sitt kloster i [[Saint-Cosme]] i [[Tours]]. Han ble gravlagt i kirken av samme navn den fredag [[27. desember]].