Redigerer Peter von Danzig (skip) (avsnitt)

=== Beneke ===
[[Fil:Michael of Rhodes-galley of flanders.jpg|thumb|''Galea di Fiandra'' fra manuskriptet av Mikael fra Rhodes, datert 1434.]]
Et av skipene som gikk tapt utenfor Wielingen, var kaperkaptein Paul Benekes mindre skip med en besetning på bare 20 mann, som grunnstøtt ikke langt fra Sluis og var oppgitt. Beneke dro deretter til byen hvor han kom i kontakt med Pawest som overrakk kommandoen på storskipet til den kjente kaperkapteinen. Med Beneke om bord seilte «Peter von Danzig» til sjøs med kurs for munningen av Elben hvor en handelsflåte hadde samlet seg i september. Pawest dro videre til Hamburg på vei hjem mens Beneke begynte med å rekruttere menn for besetningen som var 150 menn for kort. Beneke hadde blitt beryktet for sin tendens for å angripe nøytrale skip i sin tjeneste som kaperkaptein, blant annet om bord på en [[bardse]] og en [[holk]] i 1469 til 1472. Men i øynene på hanseatene var han en suksessrik og produktiv mann med sine sjøbragdene.<ref>Beata Możejko, s. 177-178</ref>

Etter å ha overvintret i Hamburg begynte Beneke forberedelsene på et sjøfelttog mot engelskmennene, men Edvard IV hadde startet forhandlinger med hanseatene i desember 1472, ettersom skipstrafikkens opphør gjennom året sammen med sjøtrefningene hadde utløst meget store økonomiske vansker for det engelske kongedømmet - og blant hanseatene fantes det en fredskoalisjon anført av byen Køln. Byrådet i Danzig hadde besluttet seg for å selge bort «Peter von Danzig» som var blitt for kostbart med stadige utbedringer uten stans, med lite å vise utover et enslig sjøfelttog. Men Beneke hadde fått deleierskap og dermed eide en seksdel av verdiene i skipet, så det forvandlet ikke situasjonen. Krigen gikk mot en slutt, og Beneke var klart over at han bare vil kunne gjennomføre et eneste nytt tokt til sjøs med «Peter von Danzig».

Tatt i betraktning hendelsesforløpet mot den meste kontroversielle episoden i storskipets historie, var det klart at Beneke ikke hadde hensikt om å gjenoppta stridighetene mot engelskmennene, men om å lansere angrep på nøytrale skip man visste var kommet til Kanalen. To florentinske handelsgaleier - «St. George» og «St. Andrew/St. Matthew» - hadde kommet fra Middelhavet til den flamske byen Brugge i desember 1472, hvor de siden losset om bord en last som besto av verdisaker og utsøkte kunstverk. Handelsgaleiene var benyttet som luksustransport i senmiddelalderen, ettersom de var meget rommelige seilfartøyer med en stor besetning av roere som kan fungere som væpnede menn under strid mot sjørøvere. Lite er kjent om de to nevnte galeiene, men skipstypen disse tilhørte, ''Galea de Fiandra'' («flamske galeier»), kunne frakte 130 tonn og var dobbelt så lang som et vanlig handelsskip på omtrent 48 meter (140 ''piedi'', fot) lengde med over 50 rorbenker med tre mann hver.<ref>The Age of the Galley, s. 157-160</ref> [[Medici]]-banken hyret disse to galeiene siden 1466 for handelsrutene mellom Pisa, Brugge og London, og hadde burgunderhertugens beskyttelse. For å garantere nøytraliteten var galeiene gitt farger og flagg som signalisert at de var under burgundisk beskyttelse.<ref>Beata Możejko, s. 188-189</ref>

«Peter von Danzig» seilte ut fra Hamburg 10. april 1473 sammen med fire andre sjøfarkoster og nådde farvannet utenfor Flandern hvor Beneke siden sanket inn opplysninger om skipstrafikken over Kanalen, og ifølge anklagerne i ettertiden som hadde ønsket erstatning for deres tap, skal ha fått rede på handelsgaleienes utseiling fra Antwerpen til London. Det hadde vært spekulert om at handelsgaleiene var hans egentlige mål fra begynnelsen ettersom det er dokumentert at flotiljen skulle fortsette til spanskekysten, formodentlig for å finne og angripe florentinerne.<ref>Beata Możejko, s. 201-202</ref> Men florentinerne hadde blitt forsinket i mellomtiden, og dermed seilte ut 27. april innenfor synsvidde for Beneke som lå utenfor Rammekens. Beneke fulgt etter de to galeiene som oppdaget faren idet disse seilte langs kysten ved [[Dunkerque]], og splittet opp for å komme seg i sikkerheten. Mens «St. George» nådde havn i Southampton, klarte Beneke å innhente «St. Andrew/St. Matthew» under havnebyen [[Gravelines]].

Den florentinske kommandanten gjorde sterk motstand mot angriperne, men overmakten var for stor i møte med hanseatene som hadde høye skip og artilleri, så galeibesetningen overgav seg i slutten. Mellom 8 og 13 skulle ha omkommet ifølge ulike dokumenter, og opptil 100 ut av den store besetningen skal ha blitt skadet under kampene, tapene hos hanseatene er ikke kjent. Etter å ha erobret den store handelsgaleien lå han i fire dager for å losse om bord lasten på storskipet, og fjernet de burgundiske merkinger som skulle bevise at han hadde angrepet et nøytralt skip.<ref>Beata Możejko, s. 203-205</ref> I mellomtiden ble nyhetene om overfallet kjent så snart «St. George» nådde havn, og det tok ikke lang tid før de sensasjonelle nyhetene hadde spredt seg i alle kanter. Hertug Karl den djerve ble informert om dette, og han reagert umiddelbart ved å be hanseatkontoren i Brugge om forklaring og at galeien må returneres med sin last.
[[Fil:Das Jüngste Gericht (Memling).jpg|thumb|left|''Last Judgement'', maleriet av Hans Memling.]]
Hanseatkontoren tok kontakt med Beneke og forlangte at han skulle følge hertugens krav. Men Beneke nektet, og seilte med sitt bytte 1. mai vekk fra flamskkysten. På nytt angrepet kaperkapteinen et nøytralt skip, denne gangen et nederlandsk skip som hadde seilt ut fra Zeeland med gods som tilhørte flere burgundiske handelsmenn, og satt det i brann etter å ha tatt om bord lasten 3. mai. «Peter von Danzig» ankommet Hamburg med den verdifulle lasten om bord og handelsgaleien med seg før 30. mai 1473.<ref>Beata Możejko, s. 206-207</ref> Etter å ha kommet seg i sikkerheten, produserte Beneke en rekke forklaringer om at han enten ikke visste handelsgaleien var under burgundisk beskyttelse, eller at han mente den var et legitimt mål ved å være underveis til England med en rik last som skulle videreselges i London. Hanseatene hadde satt England under blokade.

Hertug Karl den djerve gjort det klart at om han ikke få galeien og lasten tilbake, vil det bli gjengjeldt med beslagleggelse av eiendeler og last som tilhørte hanseatbyen Danzig. Men hanseatene var innstilt på å feie saken under teppet og dermed sendt bort galeien til Lübeck hvor den ble brutt opp og solgt videre, mens lasten ble akseptert som krigsbytte tross sterk nøling blant hanseatbyene som i slutten påførte ansvaret for kapringen på Danzig.<ref>Beata Możejko, s. 211-213</ref>

Dette fulgt til mange år med diplomatisk strid, juridiske konflikter og rettsprosesser som ledet til at burgundshertugen og eierne av både galeien og lasten ikke fikk sine varer returnert eller erstattet i de første årene. Dette fulgt til represalier ikke bare av burgundshertugen, men også av nederlenderne som reagerte på ødeleggelsen av skipet fra Zeeland. Men forhandlingene i Utrecht mellom engelskmennene og hanseatene hadde munnet ut i en enighet om å søke fred 19. september 1473, hvilken mente alle krigshandlingene var blitt stoppet. Freden som ble forseglet med Utrechttraktaten i februar 1474, reduserte saken til et spørsmål om skyld og erstatning som ble tidskrevende i de etterfølgende årene, spesielt etter Karl den djerves død i 1477. Mens alt dette foregikk, dro Beneke til Danzig hvor han gav bort malingen ''Last Judgement'' av [[Hans Memling]] til Mariakirken i byen.<ref>Beata Możejko, s. 224-225</ref>

De burgundisk-nederlandske represaliene mot Danzig som mistet flere skip og mye gods, startet i februar 1474 og fortsatt fram til august 1475, da hertugen ble avledet av sine ambisjoner om å utvide sitt herredømme inn i Lorraine. Men dette trukket ham inn i en storkonflikt som ble meget kostbart i møte med sveitserne som beseiret og drepte ham under Slaget ved Nancy i januar 1477. Saken ble avsluttet i 1499 da Danzig etter 26 års tvist gikk med på å betale erstatning etter å ha påtatt seg skylden for overfallet på handelsgaleien. Utbetalingen ble avsluttet i 1513.<ref>Beata Możejko, s. 251-255</ref>