Redigerer Paul McCartney (avsnitt)

==== Tidlig karriere (1956–1962) ====
[[Fil:Little Richard 1957.JPG|miniatyr|[[Little Richard]] ble en stor inspirasjon for Paul McCartney.]]
McCartneys første musikkjøp var singlen «[[Be-Bop-a-Lula]]» av sangeren [[Gene Vincent]] sommeren 1956.<ref>Side 272, Lewisohn</ref> Paul McCartney oppdaget [[Elvis Presley]] og [[Little Richard]] samme år, og ble øyeblikkelig fan av begge. Stemmeleiet til Little Richard gikk høyt, noe som lå godt til for stemmeleiet til Paul McCartney, selv om mange andre mislyktes i å kopiere ham.<ref>Side 291, Lewisohn</ref> The Goon Show ble nå byttet ut med rockestandarder når Paul skulle imponere i skolegården. Faren til Paul og Mike lot dem høre på rock ved å gi dem hodefelefoner så de kunne høre på Radio Luxembourg mens faren hørte på sin musikk nede i stuen.<ref>Side 61-62, Norman</ref>

Rundt denne tiden ble også Paul bedre kjent med den nesten ni måneder yngre gutten George Harrison.<ref>[https://www.henleystandard.co.uk/news/literature/87972/george-harrison-an-ordinary-guy-with-brilliance-thrust-upon-him.html Geoge Harrison - An ordinary guy with brilliance thrust upon him] - Henley Standard, 23. desember 2013, hentet 23. august 2020</ref> De møttes ofte i andre etasje på 86-bussen på vei til eller fra skolen, da begge gikk på Liverpool Institute. Faren var sjåfør flere ganger. George var allerede da gitarspiller, mens Paul spilte trompet, en bursdagsgave fra faren. Begge hadde latt seg inspirere av en avart av blues kalt skiffle. Skiffle var enkel, krevde få og enkle instrumenter man kunne finne i skuret hjemme (vaskebrett, vaskekjele og tebokser) og var lett å reprodusere. Det var særlig skotske [[Lonnie Donegan]] som var stjernen i Storbritannia. Da Donegan gjestet Liverpool i 1956, dro Paul på konserten. Han hang ved inngangen for å få se stjernen, og lot seg imponere da Donegan skrev en melding til sjefen for noen fabrikkarbeidere om at de ikke måtte straffes for å ha dratt på hans konsert i arbeidstiden.<ref>Side 290, Lewisohn</ref> Denne vennligheten gjorde sterkt inntrykk, og konserten fikk Paul til å overtale faren til å bytte trompeten til en gitar.<ref>Side 64-66, Norman</ref>

McCartney lærte seg stadig flere akkorder og kort tid etter skrev han sin første låt, «I Lost My Little Girl». På tross av at han var låtskriver og en habil gitarist med egen gitar, tok det tid før Paul ble rekruttert til et band. 6. juli 1957, nesten et år etter morens død, ble Paul med en venn fra skolen, [[Ivan Vaughan]], med på en hagefest i Woolton. Ivan bodde vegg i vegg med lederen for et skiffleband som skulle opptre der, og ville introdusere Paul til dem. Paul selv var mer opptatt av å imponere jentene, men ble likevel imponert av bandet, The Quarrymen. Etter første opptreden på hagefesten fikk han møte bandet og bandlederen John Lennon. De to snakket sammen om rock and roll, og Paul viste sine kunster ved å spille  «Twenty Flight Rock» av [[Eddie Cochran]], «Be-Bop-a-Lula» av [[Gene Vincent]] og en medley av forskjellige [[Little Richard]]-hits.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1957/07/06/john-lennon-meets-paul-mccartney/ John Lennon meets Paul McCartney] - Beatles Bible, hentet 5. juli 2015</ref> Etter en stund fikk Paul tilbud om å bli med i bandet og takket ja. 6. februar 1958 ble George Harrison også med i The Quarrymen etter anbefaling fra Paul.<ref>[https://ultimateclassicrock.com/55-years-ago-harrison-joins-quarry-men/ The Day George Harrison joined John Lennon and Paul McCartney] - Ultimate Rock Classic 6. februar 2016</ref> Den 15. juli 1958 døde John Lennons mor, Julia.<ref>[https://www.beatlesbible.com/1958/07/15/julia-lennon-dies/ Julia Lennon dies] - Beatles Bible</ref> Paul mente at det at begge hadde mistet sin mor gjorde at de kom tettere sammen.<ref name="mom" />

Bandet fikk noen spilleoppdrag, men et gjennomgående tema var at arrangørene mente det ikke holdt med tre gitarer, de trengte også bass og trommer. George Harrison hadde også spilt med et annet band, Les Stewart Quartet, men dette bandet ble oppløst da Stewart ble rasende etter at George kom for sent til en konsert. Dette betydde at de måtte kansellere åpningen av en ny klubb i området, Casbah. George tok i stedet kontakt med Paul og John, og de tre opptrådte både på åpningen av Casbah den 29. august 1959 og mange konserter senere.<ref>Side 530–534, Lewisohn</ref> Et annet tidligere medlem av Les Stewart Quartet, Ken Brown, var også med, men passet ikke inn, og ble etter hvert fjernet.<ref>Side 534–535, Lewisohn</ref> Da John Lennons venn og medstudent fra kunstskolen, [[Stuart Sutcliffe]], solgte sitt abstrakte bilde «Summer Painting» for £90, brukte John, Paul og George mye tid på å overbevise Stuart om å kjøpe enten bass eller trommesett. Selv om Sutcliffe selv ønsket å investere i kunsten, endte han opp med en Hofner 333 firestrengers bassgitar.<ref>Side 575–576, Lewisohn</ref> Sutcliffe kunne ikke spille bass, og anstrengte seg heller aldri stort for å lære det.<ref>[https://www.beatlesbible.com/1960/01/17/stuart-sutcliffe-sells-painting-john-moores/ Stuart Sutcliffe sells a painting to John Moores] - Beatles Bible</ref> Det var imidlertid få spilleoppdrag, selv om de hadde en slags manager i [[Allan Williams]] og fikk spille av og til på Williams klubb [[Jacaranda (klubb)|The Jacaranda]]. 8. august fikk Williams et tilbud fra [[Bruno Koschmider]], en tysk nattklubbeier, om at han ønsket et nytt band etter at [[Derry and The Seniors]] hadde blitt et stort navn. De tre første bandene, [[Brian Casser|Cass and the Cassanovas]], [[Gerry & The Pacemakers]] og [[Rory Storm and the Hurricanes]] (bandet til [[Ringo Starr]]), takket nei enten fordi de ville (Gerry and thje Pacemakers), ikke kunne (Rory Storm and the Hurricanes) eller begge deler (Cass and the Cassanovas). Dermed fikk The Beatles tilbud om å dra til Hamburg, men under den forutsetning at de hadde med en trommeslager. Paul McCartney ringte selv til [[Pete Best]], en trommeslager de visste om, men som de hadde unngått en stund. Pete var sønn av Mona Best, eieren av Casbah Coffee Club der de hadde spilt, men som de sluttet med på grunn av uenigheter om betalingen. Nå, derimot, trengte de en trommeslager, og den stille gutten var grei nok.<ref>Side 675–77, Lewisohn</ref>{{efn|Lewisohn beskriver telefonsamtalen for å be Pete Best om å bli med som «telefonsamtalen som alt peker på at de hadde prøvd å unngå».}}