Redigerer Orknøyene (avsnitt)

=== Orknøyene blir norske ===
[[Fil:Flateyjarbok Haraldr Halfdan.jpg|thumb|left|Harald Hårfagre annekterte Orknøyene i 875]]
Orknøyene og [[Shetland]] ble befolket av [[Norge|norske]] [[landnåm]]smenn mot slutten av [[8. århundre|700-tallet]] og første halvdel av [[9. århundre|800-tallet]]. På den tiden var det vestlige av Norge i ferd med å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Nordmennene som ankom Orknøyene, fortrengte den opprinnelige lokalbefolkningen, [[piktere|pikterne]], og [[norrøn]]t ble talespråket på øyene.

Etter at [[Harald Hårfagre]] hadde samlet Norge til ett rike, var det mange av hans motstandere som rømte landet, og noen av dem slo seg ned på Orknøyene. Herfra drev de plyndringsøkter mot Skottland og Norge. Dette resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte, og rundt år [[875]] tok Harald og hans menn kontroll over øyene og la både Orknøyene og [[Shetland]] inn under den norske kongens [[skattland]]. Begge øygruppene ble så gjort til et jarledømme under [[Ragnvald Mørejarl]]. Harald ga Orknøyene og Shetland (den gang kjent som Hjaltland) til Ragnvald Mørejarl som erstatning for at hans frillesønn Ivar hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige. Han klarte ikke holde øyene, men den yngre broren [[Torf-Einar]] fikk etterhvert kontrollen og etablerte jarledømmet, som også omfattet Shetlandsøyene (tilsammen Nordøyene), og dynastiet som ble ved makten, nesten uavbrutt fram til utpå 1400-tallet.

Harald Hårfagre ble etterfulgt som konge av sønnen [[Eirik Blodøks]], men da hans halvbror [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon den gode]] kom tilbake til Norge fra [[England]], forsvant oppslutningen om Eirik Blodøks og han flyktet landet. Han fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av Kong Adalstein, og bosatte seg i [[York]] (Jorvik), men ble i 941 fordrevet av [[Adalstein av England|Kong Adalsteins]] bror Edmund på grunn av sine plyndingstokter til blant annet [[Irland (øy)|Irland]] og [[Bretagne]]. Eirik Blodøks flyktet til Orknøyene og bodde der til han ble drept i slaget ved Stainmoor, Skottland, i 954. Hans enke, Gunhild Ossursdotter, og hans sønner gikk under tilnavnet [[Eirikssønnene]]. Eirikssønnene under ledelse av [[Harald Gråfell]] utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge fra sin base på Orknøyene. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget i [[Slaget ved Fitjar på Stord|slaget ved Fitjar]] ca. år 959, hvor kong Håkons hær seiret, men kongen selv fikk banesår. På sitt dødsleie erklærte Kong Håkon at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

[[Fil:Peter nicolai arbo, olaf tryggvasson king.jpg|thumb|left|Olav Tryggvason kristnet Orknøyene. Maleriet ''Olav Tryggvason kåres til Norges konge'' fra 1860 av [[Peter Nicolai Arbo]]]]
Øyene ble kristnet av kong [[Olav Tryggvason]] i [[995]], da han kom innom Orknøyene på vei fra Irland. Kong Olav sendte bud på [[Sigurd Lodvesson|Sigurd jarl]] og beordret jarlen til å la seg døpe i den kristne tro. Sigurd jarl var motvillig, men ga etter da Kong Olav truet med å drepe hans sønn Hvelp. Øyene fikk en egen biskop på begynnelsen av [[11. århundre|1000-tallet]]. Fra [[1153]] ble bispedømmet for Orknøyene, Kirkjuvåg bispedømme, underlagt den nyopprettede kirkeprovinsen med metropolitansete i [[Nidaros erkebispedømme|Nidaros]] (dagens [[Trondheim]]). Kirkjuvåg bispedømme var underlagt Nidaros frem til [[1472]].

[[Torfinn Sigurdsson Rike|Torfinn]] jarl (død [[1064]]) utvidet Orknøyjarleriket til også å omfatte [[Hebridene]], foruten [[Caithness]] (''Katanes'') og andre, store deler av Skottlands fastland. Orknøyjarlen ble etter denne utvidelsen en jarl både hos den skotske og norske kongen. Torfinn var svigersønn av [[Finn Arnesson]], og gjennom dennes hustru i slekt med [[Olav den hellige]] og [[Harald Hardråde]]. Kong [[Magnus Berrføtt|Magnus Barfot]] avsatte jarlene og innsatte sin egen sønn [[Sigurd Jorsalfare]] som jarl i [[1098]] i forbindelse med hans besøk på øyene.

[[Fil:Kirkwall cathedral.jpg|thumb|St. Magnuskatedralen i Kirkwall]]
Noen år senere døde Magnus Barfot, og hans sønn [[Sigurd Jorsalfare]] reiste hjem til Norge og delte kongeriket med sine to andre brødre, [[Øystein Magnusson|Øystein]] og [[Olav Magnusson]] (også omtalt som ''Magnussønnene''). Jarlene overtok på ny styringen av jarldømmet. [[Ragnvald Orknøyjarl]] ble utnevnt av Sigurd Jorsalfare til jarl over halve Orknøyene i [[1129]]. I [[1137]] startet han byggingen av [[St. Magnuskatedralen]] i Kirkwall, til ære for onkelen [[Magnus Orknøyjarl]] som hadde lidd martyrdøden i [[1115]]. Katedralen i Kirkjuvåg, som Kirkwall het på tiden, var den største domkirken i erkebispedømmet etter [[Nidarosdomen]].