Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

==== Frankrike: Eneveldets tid ====
[[Fil:Louis XIV, King of France, after Lefebvre - Les collections du château de Versailles.jpg|miniatyr|[[Ludvig XIV av Frankrike]] ble personifiseringen av eneveldet i Frankrike. {{Byline| Claude Lefèbvre | type=Malt av}}]]
Frankrike hadde to hundre år tidligere startet en sentralisering av makten. Denne hadde blitt avbrutt av religionskrig og tredveårskrigen, men tok en skarp vending under [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig XII]], sønn av Henrik IV. Det var kongens hovedminister [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|kardinal Richelieu]] som sto bak vendingen. Hans dyktige politiske manøvrering sikret at aristokratisk og provinsiell motstand ble knust og at sentralisering og kongelig makt gjorde kongen eneveldig. Dette apparatet ble dermed arvet av [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]], da han ble konge i 1643 som fireåring.<ref>Side 402, Greer, Lewis</ref>

Samtidig er det viktig å huske at Frankrike på ingen måte var et samlet rike. Mange byer og andre områder hadde egne regler, egne rettigheter, egne lover og til og med egne avtaler med avdøde konger som fortsatt var gjeldende. Disse hadde nok makt til å kunne hindre kongen å gjøre helt som han ville, om enn Richelieu hadde begrenset rettighetene. I 1648 ble det imidlertid et opprør mot Stenderforsamlingens manglende rettigheter. Frankrikes lovgivende forsamling var mer et råd enn en maktfaktor, og de hadde ikke blitt sammenkalt siden 1615. Kardinal [[Jules Raymond Mazarin|Mazarin]], som tok over etter Richelieu etter dennes død i 1642, fikk etter hvert motstandere mot seg, og det ble to opprør, omtalt som Frond. Begge ble slått ned. Mazarin døde i 1661.  Da tok Ludvig XIV over som eneveldig konge, og personifiserte eneveldet i samtiden og ettertiden. Ludvig XIV var smart or rask til å lære, og han tok på seg store administrative oppgaver og jobbet hardt. Dette veide opp for lite utdannelse som ble gjort unødvendig lett. Med Ludvig XIV ble staten også mer markant definert enn tidligere, der den var vagere. Ludvig XIV lyktes aldri helt å bli eneveldig, til det var Frankrike altfor splittet, men han lyktes langt på vei. Nettopp siden landet var splittet ble Ludvig XIV fort det eneste samlende elementet.<ref>Side 183-85, Palmer, Colton</ref>

Ludvig XIV hadde lyktes i å få kontroll over hæren, som tidligere ofte var en privat affære, blant annet under tredveårskrigen. Med kontroll over hæren og dermed maktmonopol, hadde han muligheten til å gå til krig med naoblandene, noe han ofte gjorde. Han brukte mange av nasjonens ressurser på det. Til gjengjeld var Frankrikes hær fryktet mange steder i Europa. En av grunnene til dette var også at hæren ble modernisert og organisert for å fungere best mulig. Han firedoblet også hæren til 400 000. Imidlertid begrenset ikke Ludvig XIV, som av natur var jålete og svak for komplimenter, pengebruken til hæren. Han bygget også opp en by i den lille landsbyen [[Versailles]], med sitt [[Slottet i Versailles|grandiose slott]]. Her skapte han en rekke ritualer rundt sitt dagligliv og sine gester. I tillegg var mange adelige så opptatt av å være nær ham for å få tjenester og fordeler at adelen ble samlet i Versailles, der de sto for intriger og plott mens kongen styrte landet med mer strømlinjeformet byråkrati. Det eneste Ludvig XIV ikke fikk skikk på, var skattene. Private innkrevere og andre som behandlet pengene som kom inn forsynte seg grovt, og mye av det som ble skattet forsvant på veien til kongen. Med hjelp av rådgiveren [[Jean-Baptiste Colbert]] lyktes Ludvig XIV å gjøre merkantilismen enda mer systematisk, forbedre transportnettverket og å begrense interne tollregler. Subsidier på produsenter av luksusvarer og utdeling av monopoler var blant Colberts teknikker for å få opp produksjon og øke inntektene. Frankrike ble også et av de store økonomiske sentrene i Europa.<ref>Side 185-89, Palmer, Colton</ref>

Ludvig XIV var sterkt troende katolikk, og hadde ingenting til overs for Ediktet i Nantes. Etter gradvis forverring av protestantenes rettigheter, tok Ludvig XIV det avgjørende trekk i 1685 å tilbakekalle Ediktet. Rettighetene til protestanter var dermed ikke lenger beskyttet, og svært mange emigrerte. Krigene til kongen var også interessante. Først prøvde han å invadere De Spanske Nederlandene (se under), men ble bekjempet bare da en rekke land kjempet mot ham. Så utvidet han mot Det tysk-romerske rike ved å ta Strasbourg. Byen ble raskt tatt, og siden Ludvig XIV hadde bestukket både tysk-romerske fyrster til å stemme for ham og ungarere til å gjøre opprør, ble det ingen effektiv protest mot ham. Likevel samlet mesteparten av Europa seg mot Frankrike i 1688, inkludert Sverige, Nederland, England, Sachsen, Bayern, [[Rheinland-Pfalz|Rheinpfalz]], Det tysk-romerske rike ellers og Spania. Det lyktes bare såvidt å få til fredsavtaler med den mektige Ludvig XIV.<ref>Side 189-192, Palmer, Colton</ref>