Redigerer Olav den hellige (avsnitt)

== Olav i utlandet ==
[[Fil:Suecia 1-028 ; Olof den heliges hjälm.jpg|thumb|Olav den helliges hjelm og ridesporer, avbildet i ''[[Suecia antiqua et hodierna]]'' fra 1669. I virkeligheten er hjelmen ut fra formen, trolig fra andre halvdel av 1400-tallet. Ridesporene er trolig fra Danmark. De ble erobret av svenskene i [[Den nordiske sjuårskrigen|sjuårskrigen]], og brakt til Sverige.<ref>Thordeman, Bengt (1943): «Sankt Olovs hjälm och sporrar: Sveriges äldsta bevarade trofé» i: ''Fornvännen'', '''38''', side 188–200.</ref>]]
Opplysningene vi har om Olav i denne periodene er usikre, og kildene gir delvis ulik kronologi samt at dateringene er forskjellige.<ref>Kronologien er her i hovedsak sammendrag av [[Øystein Morten]]s kildesammenstillinger.</ref>

Fra ca. 1008 var Olav en av mennene til den [[Skåne|skånske]] [[jomsviking]]en [[Torkjell Høge]]. Torkjell Høge kan ha vært en slags fosterfar for Olav.<ref>Morten, Øystein (2013): ''Jakten på Olav den hellige'', Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 56 og 213.</ref> Olav kan ha vært med Torkjell Høge i [[Østersjøen]], men det er usikkert.

Både kvadene og krønikene forteller at Olav var med i angrepet mot London i 1009.<ref>Morten, Øystein (2013): ''Jakten på Olav den hellige'', Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 213.</ref>

29. september 1011 var Olav med i en gruppe på omkring 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge.<ref>Morten, Øystein (2013): ''Jakten på Olav den hellige'', Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 55-59.</ref> Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen [[Canterbury (Kent)|Canterbury]]. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. Flere av de øvrige fikk de løsepenger for. En av fangene var [[erkebiskop]] Ælfheah, som ble drept en stund etter.

I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i [[Suffolk]], og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.<ref>Morten, 2013, side 56.</ref>

Sommeren 1012 gikk Torkjell Høge i tjeneste hos den engelske kongen [[Ethelred II av England]] for å forsvare England. Olav og Torkjell Høge skilte da lag.<ref>Morten, 2013, side 57-59.</ref>

Olav dro til [[Normandie]], og kom i tjeneste hos [[Hertug av Normandie|hertug]] Richard II.<ref>Morten, 2013, side 59f.</ref> Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og [[Bretagne]]. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012-1013.<ref>Morten, 2013, side 60f.</ref>

I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i hertugdømmet [[Aquitaine]], Tui i [[Baskerland]] og [[Poitou]] ved elven [[Loire]], før de igjen dro tilbake til Rouen.<ref>Morten, 2013, side 64-67.</ref> Han overvintrer hos Richard II vinteren [[1013]]–[[1014]].<ref>Morten, 2013, side 68f.</ref>

Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Ethelred II, som dro for å gjenerobre England fra danskene. Han ble da gjenforent med Torkjell Høge.<ref>Morten, 2013, side 72ff.</ref> Kong [[Knut den mektige|Knut]] flyktet foreløpig tilbake til [[Danmark]]. I 1844 publiserte [[Samuel Laing]] en oversettelse av Heimskringla til engelsk, der han la inn ordet [[London Bridge]] i sin oversettelse av et kvad av skalden [[Ottar Svarte]], uten at det framkom av originalen. Det har vært grunnlaget for en forestilling om at Olav skal ha revet London Bridge, og at det var grunnlaget for den engelske barnereglen «[[London Bridge is falling down]]».<ref>Gibson, M. (1972): ''The Vikings'', London: Wayland, ISBN 0-85340-164-0, side 72.</ref> Rivingen av broa er ikke bekreftet i engelsk kilder, og har neppe funnet sted.<ref>Hagland, J. R. & Watson, B. (2005): «Fact or folklore: the Viking attack on London Bridge» i: ''London Archaeologist'', '''12''', side 328-233.</ref>

I juni 1015 returnerte kong Knut til England. Torkjell Høge og Olav skiftet da side, og støttet Knuts invasjon. Olav ble med Knut til de hadde erobret [[Wessex]].<ref>Morten, 2013, side 76-79.</ref>