Redigerer Norsk avishistorie (avsnitt)

== Markedskonsentrasjon: 1945-1990 ==

===Avisoppgjøret===
De avisene som utkom under hele krigen fikk - naturlig nok - større annonseinntekter enn de avisene som ble stanset. Noen aviser hadde også mistet sine trykkerier. Avisene som utkom fikk et økonomisk overtak som det var vanskelig å ta igjen. Et eksempel er byen Arendal som før krigen hadde tre aviser: Agderposten (V), Vestlandske Tidende (H) og Tiden (A). De to sistnevnte måtte innstille driften, mens Agderposten drev kontinuerlig.

[[Avisoppgjøret]] etter [[andre verdenskrig]] dreide seg dels om de økonomiske tapene avisene som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet.

Fredssommeren [[1945]] ble [[Riksadvokaten]]s Aviskomité oppnevnt og denne kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp.

[[Erstatningsdirektoratet]] reiste en prøvesak mot [[Morgenposten]] i [[Oslo]] der en skulle få avklart om det var rettslig grunnlag for tilsvarende saker mot andre aviser og etter en tre år lang rettsprosess slo [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] fast at det kunne foretas inndragning av avisens inntekter så lenge avisen hadde hatt [[Nasjonal Samling|NS]]-innsatt [[redaktør]] og brakte videre propagandameldinger, kommentarer og bilder fra den tyske okkupasjonsmakten. Morgenposten ble til slutt dømt til å få inndratt 170.000 kroner, fastsatt av Høyesterett.

Deretter ble det utarbeidet retningslinjer for erstatningskrav mot de øvrige avisene, basert på de inntekter avisene hadde hatt under krigen. 20 aviser måtte betale tilsammen 1,5 millioner kroner. Stansede aviser fikk på sin side utbetalt 6,5 millioner kroner i erstatning fra [[Krigsskadetrygden]] og [[Justisdepartementet (Norge)|Justisdepartementet]]s oppgjørsavdeling.

Det er i hovedsak forfatteren [[Guri Hjeltnes]] sitt arbeide som har brakt til veie opplysninger knyttet til avisoppgjøret etter krigen, og hun gav blant annet ut boken «Avisoppgjøret etter 1945» i 1990. Til da var erstatningsbeløpene holdt hemmelige, noe som var en forutsetning fra de ikke-stansede avisenes side for å få til ett forlik.

===Endringer i avisstruktur===
Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen. Men krigen satte dype spor i det norske pressebildet, spor en ser den dag i dag.

Et eksempel på hva krigen gjorde med pressebildet i Norge er [[Arbeiderbladet]] i [[Oslo]]. Avisen konkurrerte med [[Aftenposten]] om å være landets største avis i årene før krigen. Da krigen kom ble avisen raskt stanset av okkupasjonsmakten som overlot utstyr og lokaler til NS-avisen [[Fritt Folk]]. Deler av Arbeiderbladets abonnementsregister fant også veien til Aftenposten. Leserne vangte denne, samt [[Morgenposten]] som fra før hadde godt fotfeste i arbeiderstrøkene i Oslo. Dette ble styrket under krigen ettersom avisen var en av fire som fikk komme ut i Oslo under hele andre verdenskrig. Da freden kom måtte Arbeiderbladet starte stort sett fra bar bakke. Et annet eksempel er fra [[Trondheim]] der [[Dagsposten]] var byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig [[nazifisering]] måtte avisen legge ned da freden kom. [[Adresseavisen]] som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa [[Nidaros (avis)|Nidaros]] og [[Arbeider-Avisen]] (DnA)

Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.

===Avisstruktur og avisdød===
Etter 1950 fulgte en periode med reell nedgang i antall aviser og antall steder med konkurrerende aviser, men fra midten av 1960-tallet steg antall aviser igjen. I 1992 kom det ut 195 aviser i Norge. Også avissalget målt i antall solgte aviser per husstand fulgte et lignende mønster med nedgang fra 1950, ny vekst fra 1970 med en topp på slutten av 1980-tallet. I 1992 ble det trykket 600 aviskopier per 1000 innbygger. Medlemmene i Norske avisers landsforbund hadde i 1960 et samlet opplag på 1,67 millioner, dette tallet hadde i 1992 vokst til 2,96 millioner.<ref>Mathisen, Thomas (1993): Makt og medier. Innføring i mediesosiologi. Oslo: Pax.</ref>

En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper. De store byavisene med solid økonomi til både å lage bra innhold og minst like viktig, å opprette et finmasket distribusjonsnett langt utenfor det naturlige redaksjonelle dekningsområdet. [[Nummer-to avis]]ene, det vil si aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft både om de beste medarbeiderne og om annonsekronene. Den tredje gruppen var som oftest små [[lokalavis]]er som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.

Aviskonkurransen etter krigen skulle i særlig grad gå ut over nummer-to avisene. Her spilte flere forhold inn. Økt kostnadsnivå i samfunnet og økt behov for ny teknologi ble ofte for mye for mange aviser. Særlig overgangen fra [[blysats]] til [[fotosats]] på 1960-tallet og en ny teknologiovergang på 1970-tallet i form av direkte innskriving på [[data]] førte til en rekke avisnedleggelser. Tilsammen 55 aviser ble lagt ned fra 1950 til 1975.