Redigerer Norgesveldet (avsnitt)

== Konger over Norgesveldet ==
* [[Harald Hårfagre]] regnes for å være den første norske kongen som også regjerte over Orknøyene, Shetland og Hebridene (konge ca. år 875 – 933), og hans rike dannet det idemessige grunnlaget for Norgesveldet etter at han så at Ladejarlenes mektige Trøndelag kunne erobres uten nevneverdige blodsutgytelser. Der hadde det rådd landefred lenge, og det fantes en befolkningsmessig samhørighet som var sterkere og mer organisert enn i andre landsdeler på det norske fastlandet. 
* [[Håkon den gode]] var den av Hårfagres sønner som kom lengst i å fullbyrde farens gamle ide om en samling av hele Norge etter samme mønster som man så i Trøndelag. Han oppgav å trosse trønderne, og satt ved Sigurd Ladejarls side i Trondheim, og rådde over riket(ca. 933 – 960). Han og Sigurd hadde et fruktbart samarbeid om en mer matematisk inndeling av skipreidene i de enkelte fylker. Dette arbeidet ser man fruktene av i 986, når Håkon jarl iverksetter den i, til da, norgeshistoriens største mobilisering (180 skip ifølge Snorre, 60 skip under Håkons kommando, 60 under Eriks kommando, og 60 i en koalisjonsflåte med namdalinger og håløyger under Jarnskjegges kommando – mot danskenes og vendernes (jomsvikingene)s invasjonsstyrker. Resultatet ble en overveldende seier for ladejarlens styrker. Håkon ble den første «konge» som ble valgt på [[Øretinget]]. I kraft av den makt det gav å ha jarlen og bøndenes støtte i Trøndelag, kunne han også gjøre krav på Jemtland under Norges konge. Håkon var så godt likt av jarlen at Sigurd oppkalte eldstesønnen etter Håkon. 
* [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] (ca. 1015 – 1028) prøvde fra 1020-årene også å hevde kongemakten over de norske utbygdene i Vesterhavet. På Island og Færøyene var det uten særlig hell, men han greide å hevde et visst herredømme over Orknøyene. Olavs egen fallitt militært og politisk kulminerte som kjent på Stiklestad i 1030. 
* [[Magnus den gode]] (1035 – 1047) Hendelsene på Stiklestad med Olavs fall ble på kløktig vis utnyttet politisk av [[Einar Tambarskjelve]]. Han hadde ikke hadde deltatt i stridighetene på Stiklestad, og forsåvidt hadde han hendene frie. Han argumenterte på tinget for å gjøre helgen av Olav, slik som hadde blitt sedvane i en del riker tilstøtende [[Bysants]], f.eks [[Kiev]]. Konstantinopel anerkjente da opprettelse av såkalte «autofekale kirker» noe som gav høyeste status og prestisje som land og rike. Einar fikk gjennomslag, både for helgengjøringen og valg av konge, den 11-årige Magnus «den gode», Olavs egen sønn. Einar hadde nok også blikk for de politiske aktiva som historien utgjorde, i sine politiske vurderinger. Det var bare 44 år siden [[slaget ved Hjørungavåg]], og ettersom bondehæren på Stiklestad hadde sverget troskap til kong Knut, bød situasjonen på store muligheter for suksess. Ikke minst [[allianse]]n både med Sveariket og Danene var et velkjent trekk for Einar, siden [[slaget ved Svolder|sjøslaget ved Øresund]] (Svolder), hvor han reiste ut med kongen og kom tilbake sammen Erik Jarl som seierherre. I 1035 ble i alle fall den 11-årige Magnus valgt til konge på [[Øretinget]].

Magnus la senere under seg Færøyene, og ble, fremfor alt etter [[Hardeknut]]s død i 1042, valgt som konge også i Danmark. Det er den første og siste gangen at en norsk konge blir konge i Danmark. Det viser at det hvertfall i en tid rundt år 1040 hersket politisk jevnbyrdighet mellom de to rikene. I Norge er det Einar Tambarskjelve som styrer i kongens sted. De første årene som følge av kongens umyndighet, de seneste årene som følge av at kongen er stadig mer opptatt med anliggender i Danmark. Han ble frarøvet  makten av [[Harald Hardråde]], som ikke oppgav sine krav på Danmark før i 1064. Harald var general, militært utdannet i keiserens ([[Konstantinopel]]) varangergarde. Han var nok en erobrer, men langt fra politiker av Einars kaliber. Harald prøvde i stedet å underlegge seg England med tidenes største [[leidang]]sflåte (300 skip ifølge Snorre), men falt som kjent ved [[slaget ved Stamford Bridge]] i 1066. Harald er gravlagt på Klosterenget på øya i Trondheim.
* [[Olav Kyrre]] (1067 – 1093) var en fredelig konge som overtok Norges kongemakt etter faren Haralds død. Han skal etter tradisjonen ha grunnlagt [[Bergen]] (Bjørgvin) i 1070, som etterhvert ble hovedstad i Norgesveldet. 
* [[Magnus Berrføtt]] (1093 – 1103) hadde derimot store ambisjoner og søkte gjennom flere hærtokt å gjøre seg til herre over Skottland og områdene rundt Irskesjøen. Han hadde alt i 1098 fått den skotske kongens aksept for øyene utenfor Skottland, og maktet å underlegge også [[Anglesey]] utenfor [[Wales]] – for en stund. Den norske kongemaktens krav på Orknøyene var imidlertid nå blitt godt befestet.
* [[Øystein Magnusson]] (1103 – 1123) tillegges æren av å ha vunnet Jemtland (tilbake) som skattland for Norge, etter at de hadde skjøttet seg selv i mange hundre år.
* Under brødrene [[Sigurd Munn]] (1136 – 1155), [[Inge Krokrygg]] (1136 – 1161) og [[Øystein Haraldsson]] (1142 – 1157) regjeringstid ble den norske kongemaktens grep om Orknøyene, Hebridene og Man befestet. I 1153 ble [[Nidaros]] erkebispesete opprettet, som også øyene i Vesterhavet ble underlagt.
* Med [[Håkon Håkonsson]] (1217 – 1264) når Norgesveldet sitt høydepunkt. Etter at borgerkrigene var over i 1227, rådde nå en indre landefred, lik den Hårfagre kan ha drømt om nesten 300 år tidligere. Island (1262) og Grønland (1261) kommer kirkelig inn under Nidaros erkebispedømme under denne perioden, og kongen kan gjøre krav som følge av den maktdeling som ble etablert mellom konge og kirke. I 1263 mobiliserte han den største leidangsflåten i Norges historie for å gå i strid mot den skotske kongen om Hebridene og Man. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene hvor kongen senere dør.
* [[Magnus Lagabøte]] (1263 – 1280) brøt med farens ekspansjonspolitikk, og med [[Perth-traktaten]] i 1266 ble de norske besittelsene Man og Hebridene oppgitt til fordel for kongen av Skottland. Som motytelse ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.
* [[Eirik II Magnusson|Eirik Magnusson]] (1280 – 1299)
* [[Håkon V|Håkon Magnusson]] (1299 – 1319)