Redigerer Norges Samemisjon (avsnitt)

== Etterkrigstiden ==
De første år etter krigen kom til å stå i gjenoppbyggingens tegn. Den ene institusjonen etter den andre ble gjenreist, og byggmester Mathias Paulen kom til å bli en meget sentral person i denne sammenheng.

Den samiske ungdomsskole i Karasjok flyttet inn i nye og tidsmessige lokaler i 1951, og på 1960-tallet fikk skolen navnet [[Den Samiske Folkehøgskole]] (DSF).

I 1952 ble det ansatt en egen ungdomsprest som skulle virke i [[Porsanger]]-regionen.

Når vi kommer til 1960-tallet, møter vi et nytt trekk i bildet, nemlig Samemisjonens fjellkirker. Den første ble reist på Sennalandet i 1961, og i 1962 ble [[Børselvfjellet kapell]] innviet. Senere ble det bygget fjellkirker i Láhpoluobbal, Šuoššjavre, Ifjordfjellet og Smørfjordskaidi. [[Lahpoluoppal kapell|Láhpoluobbal kapell]] ble reist i samarbeid med Kautokeino menighet, og [[Suosjavrre kapell|Šuoššjavre kapell]] i samarbeid med Karasjok og Kautokeino menigheter. De andre kapeller er reist av Samemisjonen alene.

I 1987/88 var Samemisjonen en av de drivende krefter ved byggingen av [[Rognsund kapell]] på [[Seiland]] i Vest-Finnmark.

Av forskjellige grunner ble folkehøgskoledriften i Karasjok innstilt i 1985. I 1988 ble skoleanlegget herjet av brann, og i forlengelsen av beslutningen om å gjenoppbygge anlegget ble det vedtatt å søke om å få gjenoppta folkehøgskoledriften fra høsten 1991. Søknaden ble innvilget våren 1991, og skolen kom igang samme høst. Etter noen år ble det vanskelig å skaffe nok driftsmidler til skolen, og den ble på nytt nedlagt i 2000.

I 1986 ble Misjonsbibelskolen flyttet fra Stjørdal til Trondheim, og samtidig fikk skolen navnet Bibelskolen i Trondheim. Samarbeidet med NMS om skolen opphørte i 1993.

Flere av Samemisjonens institusjoner ble overdratt til det offentlige i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette medvirket til at misjonen måtte gjennomtenke profilen på sitt diakonale arbeid, og mens de fleste 10-år av det 20. århundre var preget av institusjonsdiakoni, ser det ut til at en utadrettet feltdiakoni vil stå i forgrunnen ved starten av det 21. århundre.

Først på 1990-tallet ble det opprettet samarbeid med [[Nesseby]] menighet om en stilling som menighetsdiakon i området, og i 2001 innledet Samemisjonen et samarbeid med [[Nidaros]] Bispedømmeråd om en stilling som diakoniarbeider blant sørsamene.

I 1990 etablerte Samemisjonen en nærradio i Indre Finnmark under navnet [[Radio DSF]]. Radioens studio er plassert i lokalene til Den Samiske Folkehøgskole i Karasjok, og den sender bibelprogrammer og andre program i Karasjok, Kautokeino og Øst-Finnmark 6 dager pr. uke.

Som et resultat av den politiske utvikling i østblokklandene rundt 1990 kunne Samemisjonen i 1992 knytte kontakt med samiske bosetningsområder på Kola-halvøya i Russland. Sommeren 1993 vedtok landsmøtet å starte et begrenset arbeid blant samene på [[Kola]], og etter 1995 vokste det fram et betydelig evangelisk, diakonalt og kulturelt arbeid på [[russland|russisk]] side av grensa. Samemisjonen har sin base i [[Lujávre]]/[[Lovozero]] midt inne på Kola-halvøya, og arbeidet har sine tyngdepunkt i Lovozero, gruvebyen [[Revda]] og [[Murmansk]]. 
[[Sigfred Palmar Giskegjerde]] har siden 1996 ledet arbeidet i Russland.

Det evangeliske arbeid drives i samarbeid med [[Den Ingermanlandske Lutherske Kirke]] (På finsk: Inkerin Kirkko), som har sin base i [[St. Petersburg]].